1992-1-23

GULBRAND «LATER»

eller "Late-Gu "brann" som han og blei kalla, var født i Haugseie i Eggedal i 1824, (sønn av "Leir-Gul"?) gift i 1845 med Anne Knutsdtr. Lestebergeie.

De budde i Bakken av Øverby (70).

Han var bygdedoktor og navnet "later" fikk han fordi han årelot både folk og dyr.

Gudbrand og Anne reiste til Amerika med to barn i 1881, de andre barna var reist før.

Fra Lyngdal har vi med dette som er skrevet opp av Tov Flatin:

Han va ifrå Sigdæl, han Gu 'brann, å de fulle namne hass va Gulbrand Gulsen Bakken.

"Later" va noko døm kalla 'n, før han hølli på å årelatte følk å dir.

Han va bigdedokter å vart henta alle stan i Sigdæl, å i andre bigdar au, te følk å dir søm va sjuke.

Han va fælt gløgg te å skjønne sjukdommar å lækte både me mellesin å ve å stelle me de søm va sjukt.

Vi hadde ei lita jente vi, på åttende året; ho va enda så fresk å raulett å snill den vesle jenta.

Så vart ho sjuk; de va magan de va så gæli me, å så ga 'o sei før hugu.

Så kom 'n her 'n Gu ' brann Later, å så hadde vi nå han te å sjå på 'o da, å førtælte åssen de va m e 'o.

Da tok 'n å båra høl i ein trepinne å spikka å sletta 'n te, så batt 'n ei migblåse full me klister i den eine enden på 'o å stakk så denna sprøyta inn bakante på jentongen å sprøtte klister inn i tarmane på 'o;

de skulle vara før hardt liv.

Han Ola her va så plaga me magavondt, han tåla ikkje maten, magan gjorde sei hard oppunder bringa.

Han fekk den rå 'a a 'n Gubrann, at 'n sku bruke aloè, ta ett stykkji, stort søm ei ert i venna, å eta i sei.


1992-1-24

Her øst på skaugen va're ei kjærring søm hadde li' te sengs i mamfle år.

Så fekk døm tak i 'n Gu' brann, å han sa at ho måtte bli fremmele sku 'o bli bra.

Han skaffa 'o jamvæl noko melesin søm sku hjølpe attåtme når mann gjorde sitt.

Å onge fekk 'o,  å bra vart 'o - å lever den dag i dag.

Eingong 'n kom her, så haddeje tannverken så fælt.

Da årelatte 'n mei på tommen, å je vart nå bra att på timen.

TØMMERKJØRING

Fram til Varpet kippa Redølingane det vestre tømmeret sitt.

Der "lesste de attpå" så det blei stor vende ned til Ørpen.

Det var "skaugbøringane" som gjorde det for de hadde tongt "mottak" innante til frampå Varpet.

Fra Ørpen- og Vinnamarkene brukte de ikke å kippe.

Da Ola Vinna og sønnen Andres kom fram til Varpet med hver sin hest med tømmerlass, sto det 9 hester på Varpet.

Det var Redalskarene som holdt på å "lesste attpå".

Det var hard kjøring med to vender fra Redalsmarkene om dagen.

Ellers tok Redølingane tømmeret sitt ut over Redalstjennet og Rishovdvatnet, langs bygdeveien fra Redalskorset og ut ved Hamremoen.

Det meste av tømmeret gikk vel der.

(etter A. Mørch.)

tilbake til 1992-1`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 25