Jeg så mig om, men kunde ikke opdage noen, og gikk videre.

Da hørte jeg tydelig at det kom noen efter mig.

Jeg stoppet igjen og så mig om, men jeg kunde hverken se eller høre noen.

Så gikk jeg videre, men straks jeg begynte å gå, hørte jeg skrittene av en som kom efter mig.

Endelig skjønte jeg kvad det var.

Det var ekko av mine egne skritt jeg hørte!

Jeg gikk ikke gjennem Svaratjernskaret for ingenting.

Jeg stanset og huiet.

Svaret kom klart og bestemt fra fjellveggen på den andre siden av tjernet.

Jeg kastet en liten sten ut i vannet. Plump, sa det, og plump, svarte fjellet.

Det var et glimrende ekko.

Så gikk jeg videre, og straks jeg begynte å gå, hadde jeg den ubehagelige følelsen av at det kom noen efter mig.

Det var så livaktig at jeg flere ganger måtte snu mig for å over bevise mig om at det bare var ekko.

Det var en ren befrielse da jeg kom ut av skaret og ekkoet ophørte.

Næste morgen ruslet jeg nedover til bygden igjen.

På veien fikk jeg lyst til å kikke litt ned i Kvitefossjuvet.

Det vilde ikke bli lange omveien.

Jeg gikk over på nordsiden av elven, hvor jeg tenkte jeg skulde få det beste overblikk over juvet og fossene.

Jeg gikk ut på kanten av stupet, men det var ikke lett å få en ordentlig oversikt over fossen, som gikk hvit og skummende der nede i dypet.

Jeg måtte klyve litt lenger ned.

Det gikk bra et langt stykke, og det var riktig romantisk nede i dan trange fjellkløften med den skummende fossen i bunnen og bergveggene vakkert dekorert med gress og busker på avsatsene.

Nå var jeg kommet ned til en flat liten avsats med gress og busker, og like under mig var en til, som så særlig innbydende ut.

Fra den vilde jeg få en glimrende oversikt over kløften og fossen.

Men for å komme ned på den, måtte jeg henge mig utover kanten av den avsatsen jeg stod på.

Jeg tok fatt i en solid rot og firte mig ned.

Ennå var det et stykke igjen, men da det ikke var stort, slapp jeg mig ned.

Herfra tok juvet og fossen sig glimrende ut, men det hadde tatt litt tid å komme ned, så nå fikk jeg skynde mig for å komme hjem til middag.

Da opdaget jeg til min store skuffelse at jeg hadde sluppet mig ned fra en avsats som var så høi at jeg ikke kunde komme op på den igjen, og under mig hadde jeg glatte svaberget like ned i fossen.

Jeg så mig rundt på alle kanter, men kunde ikke opdage noen mulighet for å komme videre.

Det så nokså betenkelig ut.

På skrå under avsatsen lå en stor, rund kampesten. som tilfeldigvis var blitt liggende på en liten jordklatt midt på svaberget.

Kvitefoss

Tegning av Ernst Bjerknes.

Kunde jeg bare nå den, så det ikke ut til å bli så vanskelig å komme videre.

På kanten av avsatsen vokste en liten kronglebjerk, som kjentes solid.

Jeg tok fatt i den og firte mig ned.

Nå hang jeg på det bratte svaberget med fossen durende under mig i dypet, men stenen kunde jeg ikke rekke.   forts.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 27