1991-2-23

Hølsetera. Tegning av Ernst Bjerknes

Jeg har aldri vært noen kløpper til å klatre, men jeg har alltid interessert mig for bratte fjellvegger og fosser og dype kløfter, så jeg kan godt forstå tindebestigernes begeistring for sporten.

Selv har jeg aldri innlatt mig på denslags i nevneverdig grad.

Nå hadde jeg år ut og år inn gått og sett på disse store, mørke Sortebergflakene som hevet sig op over Krøderen, og så bestemte jeg mig en dag til å gå op til disse veldige svabergene for å se hvordan det så ut under dem.

Jeg gikk op stien til Flakseteren.

Den er så bratt at bare folk og småfe kan komme op.

Hester og kyr må gå en lang omvei.

Da jeg kom op i høide med undersiden av flakene, tok jeg av fra stien og banet mig fram gjennem ulendet til foten av fjellveggen.

Der lå det en veldig ur, så godt som skjult av den frodige og næsten tropiske vegetasjonen av bregner og mannshøit gress og busker og løvtrær som vokste mellem klippeblokkene.

Det var interessant å se hvad sol og væte kan utrette, for flakene ligger midt i solsteken, og vann siver stadig utover fra fjellet.

Men det var ikke ufarlig å gå eller klatre omkring her, for det var omtrent umulig å se hvor man satte foten, og den fuktige mosen kunde være forræderisk glatt.


1991-2-24

Flagseter. Tegning av Ernst Bjerknes

Det blev derfor vanskelig å komme frem under flakene, så jeg bestemte mig til å snu og heller ta en tur opom Flakseteren, som ligger på den ytterste kanten av stupet.

Fra setervollen ser man like ned til Krøderen omtrent tusen meter under sig, og hele bygden ligger som et kart foran en.

Stedet. er nå et meget besøkt utsiktspunkt for sommer-gjestene på Sandumseteren og Fjellhvil.

Første gang vi kom til Flakseteren, blev min søster Marie så svimmel at hun la sig ned på bakken og måtte hjelpes tilbake.

Jeg var gått ut efter middag og hadde ikke tenkt på annet enn å komme ned igjen til kvelds, men da jeg kom op til

Flaksetrene, tok det så smått til å mørkne, og så falt det mig inn at når jeg nå var på fjellet, kunde jeg like godt gå gjennem Svaratjernskaret til Sortebergseteren og bli der om natten.

Dessuten hadde jeg god lyst til å høre det ekkoet som hadde gitt skaret navn.

Skaret er forresten bare et lite dalsøkk med et tjern i bunnen og en beskjeden fjellvegg på den ene siden, så noe særlig romantisk var det ikke.

Men det var som sagt begynt å mørkne, og jeg var ikke kommet langt inn i skaret før jeg blev opmerksom på at det kom noen efter mig. forts.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 25