Hølsetera. Tegning av Ernst Bjerknes
Jeg har aldri vært noen kløpper til å klatre, men jeg har alltid interessert mig for bratte fjellvegger og fosser og dype kløfter, så jeg kan godt forstå tindebestigernes begeistring for sporten.
Selv har jeg aldri innlatt mig på denslags i nevneverdig grad.
Nå hadde jeg år ut og år inn gått og sett på disse store, mørke Sortebergflakene som hevet sig op over Krøderen, og så bestemte jeg mig en dag til å gå op til disse veldige svabergene for å se hvordan det så ut under dem.
Jeg gikk op stien til Flakseteren.
Den er så bratt at bare folk og småfe kan komme op.
Hester og kyr må gå en lang omvei.
Da jeg kom op i høide med undersiden av flakene, tok jeg av fra stien og banet mig fram gjennem ulendet til foten av fjellveggen.
Der lå det en veldig ur, så godt som skjult av den frodige og næsten tropiske vegetasjonen av bregner og mannshøit gress og busker og løvtrær som vokste mellem klippeblokkene.
Det var interessant å se hvad sol og væte kan utrette, for flakene ligger midt i solsteken, og vann siver stadig utover fra fjellet.
Men det var ikke ufarlig å gå eller klatre omkring her, for det var omtrent umulig å se hvor man satte foten, og den fuktige mosen kunde være forræderisk glatt.
