Ja, så var det om å gjøre å få litt mat.

Vi gikk inn og satte oss.

Det var ikke stor plassen.

Røken la så tett i høide med dørkarmen at vi ikke kunne se eller puste før vi fikk satt oss ned.

Midt på gulvet var åren, og over ilden hang en stor ystegryte ned fra taket, og litt til siden for den hang en neverkurv med en liten unge i.

 Hver gang budeien gikk forbi, gav hun den en liten dult.

Det var vuggen hennes.

På begge langvegger var det en bred brisk og på tverrveggen en rekke hyller for melkeringene og osten.

Det var imidlertid uutholdelig der inne i røkstuen, så vi flyttet ut på tunet og bad om å få litt smør, ost og flatbrød og en melkeringe.

Men hva en melkeringe var forsto ikke budeien.

Vi forsøkte da med andre gloser.

Rømmebonke, nei. Rømmekolle, nei.

Tykk melk med fløte på, nei.

Hun skjønte ingenting, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til skolelæreren og spurte:

"Hå e're døm vil ha?"

 "Døm vil ha ei heil balje som 'o står te", sa han.

"Å, ere inkje no anna", sa hun, og så kom hun med den digreste melkeringe jeg noengang har sett.

Efter denne solide middag besteg vi Hestejuvnatten, hvorfra man har en herlig utsikt over Krøderen og bygden.

Det var bratt opp gjennom et gressgrodd skar, og nedover gikk det herlig.

Vi satte oss på stokkene våre og akte og sklidde nedover, lange stykker i siksak frem og tilbake over det bratte skar.

Overnattingen på Buøensetra ble mindre behagelig.

Her var nemlig høiet båret inn rått.

Det var som å ligge i dampbad, og om morgenen var vi ganske gjennomvåte.

Men litt efter litt tørket vi da i solen.

Derpå skulle vi gjøre opp for oss.

Men da kom budeien i stor forlegenhet og spurte forsiktig om vi syntes femogtyve øre var for mye.

Femogtyver øre for hver for tre mål og nattelosji syntes jo ikke urimelig, selv om hotellet ikke var førsteklasses.

Men nei, det var det ikke tale om.

Det var femogtyve øre for alt sammen, og enda regnet hun ikke med skolelæreren, for han skulle nu være gjest han.

Ja, så takket vi for oss og drog tilbake til Ringnesseteren, og så tok vi tvers over Laksejuv og Østenseterjuvet til Sortebergseteren.

I Laksejuv var det bjørn, ble det sagt, og vi var da så heldige at vi støtte på en fersk bjørnelort, men bjørnen holdt seg klokelig unna oss.

På Sortebergseteren var vi kjente og skulde overraske Vilhelm Sorteberg med en sang.

Vi hadde under skolelærerens ledelse innøvet flere trestemmige sanger i løpet av sommeren, så vi kom togende inn på setervollen under tonene av "Att vandra år min högsta fröjd",

Hele familien var på seteren og kom styrtende ut.

Men ikke før hadde vi hilst på hverandre før Vilhelm samlet barna om seg og svarte på vår sangerhilsen med "Rett som ørnen stiger" i trestemmig kor.

Jeg vet ikke hvem som var mest overrasket.

Neste dag gikk vi ned til bygden, men da så vi nærmest ut som et fantefølge, vi hadde jo ikke vært av klærne i fire døgn.

Mine søstre og deres venninne hadde lange kjoler med kapper og plisseer, men dem var det ikke stort igjen av, så de måtte rive dem av for ikke å se alt for fillete ut.

Marie var gått et stykke i forveien, og da vi møtte en gutt, spurte vi ham om han hadde møtt en dame på veien.

"Je veit inkje om de va fant hell fente je, men glasauger hadde 'o på nåsan", sa gutten.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 15