Vi var ni stykker i følget.

Det var så sent på sommeren at de allerede var ferdig med slåtten på setrene så vi kunne overnatte i høilåvene.

Med ransler og annet utstyr var det ikke rart bevendt.

Vi hadde en turistransel, og den ble stappet så full som mulig og anbrakt på ryggen til bygdens unge skolelærer, som blid og smilende tok imot alt vi lesset på ham.

For resten greide vi oss med hvert vårt knytte på en kjepp over skuldren.

Med klær og skotøi var det heller ikke rart bevendt.

Vi dro avsted med det vi sto og gikk i.

Men vi var heldige med været, og Norefjell er jo et herlig fjell å gå i.

Første dag drog vi til Bøseteren, hvor vi ble mottatt av Bøjentene og bevertet med alt hva seteren formådde, og så stuvet vi oss inn i høilåven.

Om kvelden hadde vi lagt oss langs veggene, men om morgenen våknet vi i en haug midt i låven.

Søvnen hadde ikke vært så rar den første natten, men efter en solid frokost drog vi i vei opp gjennom bjerkeriklet og sto snart oppe på slettfjellet.

Vi la kursen gjennom Storelein like mot Høgevarde.

På veien kom vi forbi en hesteflokk og traff gårdsgutten på Nore som var kommet opp for å hente et par hester.

Vi satte oss og hvilte og pratet.

Men så får Marie se at en av hestene holdt på å spise opp strømpene hennes som hun hadde hengende til tørk.

Hun skrek høit.

Strømpene var halvveis forsvunnet i hestens munn, men Andres, gårdsgutten, gikk rolig bort og drog strømpen ut av halsen på hesten.

Grønn og fortygget som den, var, tok Marie og skyldte den i nærmeste bekk, men den var nok blitt umulig.

Fra Høgevarde hadde vi en herlig utsikt, men det var så varmt at et par av oss tok seg en dukkert i Kringla, hvor det ennu lå en stor snefonn ned mot vannet.

Fra Høgevarde la vi kursen rett ned mot Ringnesseteren.

Nedstigningen var så bratt at Marie ble svimmel og stadig måtte hjelpes av skolelæreren.

Nede på flaten kom vi over en multemyr som var sellende full av de deiligste multer og så tørr at vi kunne legge oss ned på tuene og spise oss mette av det vi rakk uten å flytte oss.

Karl forspiste seg slik at han ble liggende over på Ringnesseteren, mens vi andre besteg Hestejuvnatten.

Her på Ringnesseteren ble vi også proppet med alt som fantes av seterkost, og vi sov utmerket i låven den natten.

Neste dag drog vi så til Buøenseter under Hestejuvnatten.

I skogen mistet vi veien, og spredde oss for å finne stien igjen mens vi stadig hauket til hverandre.

Herunder fikk jeg se en gjætergutt og ropte til ham, men han forsvant med alle tegn på skrekk.

Straks efter kom vi frem til seteren og banket på, da døren var lukket, men ingen svarte.

Det var en gammel røkstue uten vinduer og med ljore i taket.

Døren var stengt innenfra, men det røk av ljoren så vi skjønte at det måtte være folk inne, men alt vi banket kom det intet svar.

Mens vi sto og spekulerte på hva vi skulle gjøre, gikk døren plutselig opp og budeien kom ut.

Hun hadde gjennem et kikkhull i veggen fått øye på skolelæreren, og da skjønte hun at det var skikkelige folk.

Saken var at gjætergutten hadde kommet flyende hjem aldeles vettskremt og fortalt at det var "slarkar" og "skautjuver" ute, så hun turde ikke annet enn stenge, men nu fikk vi da være velkomne.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13