Så var det til å ro igjen, ro og ro mot vind og sjø.

Det tok på, men vi var ganske godt trenet og hadde tykke träler i hendene, så det gjorde oss ingen ting.

Vi byttet stadig på årene for å få en liten pust innimellem.

Men smått gikk det, og trette og sultne blev vi.

Ved middagstid var vi kommet noenlunde halvveis, og vi besluttet oss til å ta en ordentlig hvil.

Vi fant et lagelig sted, hvor vi drog båten på land og gikk op på en flat, liten odde.

Der slo vi oss ned med multebutten mellem oss.

Deilige friske multer.

Det smakte.

Det varte ikke lenge før alle lå på maven rundt butten og åt i nevevis, og før vi fikk tenkt oss om, var butten tømt.

To og en halv liter multer til manns, det var ikke lite.

Vi følte oss iallfall ganske mette, og motet steg betydelig.

Efter en passende middagshvil tok vi fatt på roingen med fornyede krefter.

Nå var det så heldig at vinden la sig, som den hadde gjort igår, og den siste milen gikk nokså lett.

Men det led likevel langt ut på kvelden før vi kunde legge til ved Nore.

Da smakte maten, og ikke minst søvnen efter den lange og slitsomme roturen.

Det er ganske pussig.

Vi hadde ikke hatt større fornøielse av turen, tvert imot hadde vi nærmest slitt vondt, men likevel er det nettop slike oplevelser som særlig fester sig i hukommelsen, og vi snakket ofte om den roturen senere i livet.

Den første sommeren vi bodde i Krødsherad, var det året den franske ballongen falt ned på Lifjell og til slutt havnet på en husmannsplass under Nore, hvor vi bodde.

Vi hadde vært på Klingenberg på den franske basaren og sett ballongen der om vinteren.

Nu valfartet vi selvfølgelig til plassen hvor den var havnet og plukket med oss souvenirer fra ballasten som var tømt ut her.

Blandt annet husker jeg at vi fant en champagnekork som hadde gjort luftreisen over Nordsjøen.

Ellers var sommeroppholdene i Krødsherad en stadig fest for oss alle.

Vi gikk skogturer og rodde og badet og var med i slåtten og kjørte høi, og jeg fikk allerede det første år lov å bli med far og Vilhelm på fjellturer.

Jeg var således ikke mer enn seks år da jeg første gang var på Augunshaug.

Far hadde hest med da han ikke var helt bra i foten, og den fikk vi sitte på efter tur.

En gang vi spaserte over til Eggedal, møtte vi en mann som far spurte om veien.

Men da det lot til at far hadde vanskelig for å forstå hans anvisning, tilbød han seg å følge et stykke på vei.

"Men denna skreppa vi 'je inkje dra på," sa han og hengte den fra seg på en grindstolpe.

"De må da gjemme skreppen så ingen kommer og tar den," sa far.

"Nei," sa mannen, "her e 're ingen søm tar noko, her midt i veigen ska 'o henge."

Far hadde alltid sine papirer med seg på landet og satt og studerte både søndag og hverdag, men hver formiddag samlet han gjerne hele familien om seg.

Vi gikk en liten tur i skogen til vi fant et hyggelig sted å slå oss ned.

Så tok mor og søstrene frem sine håndarbeider og far tok romanen opp av lommen og leste et kapitel for oss, og siden spaserte vi hjem til middag.

Foruten disse hyggelige skogsturer tok vi ofte små roturer på Krøderen.

Da hadde vi ofte aftensmat med og kokte kaffe på stranden et eller annet sted.

I båten hadde far det prinsipp at vi alle skulle ro vår tørn.

Det ble derfor en stadig uro i båten ved bytningen, til stor forskrekkelse for mor, som var svært engstelig når båten vippet under disse manøvrer.

Så var det en sommer vi bodde på Nore og hadde en hel del venner og bekjente på besøk, at vi besluttet å ta en ordentlig fjelltur.   forts.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11