Det viste sig å være et langt større arbeid enn vi hadde beregnet, men vi håpet å få nytte av det, så vi drev på.

Imidlertid løiet vinden, og lenge før hullet var ferdig, var det blitt vindstille.

Snu og ro hjem igjen var det ingen av oss som tenkte på.

Var vi først kommet avsted, fikk vi holde ved.

Vi rodde og vi rodde til langt på kveld.

Det tok til å mørkne, og vi var både sultne og trette, så vi bestemte oss for å legge til land, når vi fant et beleilig sted å hvile.

Helst vilde vi krype inn i en låve og legge oss i høiet, men det var ingen gård å se i nærheten.

Så rodde vi videre langs land og fikk se en deilig eng, full av høisåter.

Det var storartet.

Her skulde vi få fint nattlosji.

Vi la til og gikk op på engen.

Stor skuffelse.

Det var en myr, og såtene bestod av ganske vått høi, så her var det ikke tale om å legge sig til.

Vi gikk ned til båten og rodde videre.

Trette og sultne speidet vi stadig ef ter en gård eller en utlåve i nærheten av stranden, men det lot ikke til å være noen bebyggelse på denne strekningen.

Og vi rodde og rodde, to av gangen, med hvert sitt årepar, mens de to andre satt og døset.

Slik holdt vi det gående til vi kom gjennem sundet til Gulsvik ved to-tre tiden.

Der lå dampbåten ved bryggen, og omkring var det en del hus, men ingen høilåver som vi kunde krype inn i.

Gå op til skysstasjonen og vekke folk midt på natten hadde vi heller ikke lyst til.

Så bestemte vi oss til å ro over til den lille øen og finne et sted i skogen hvor vi kunde legge oss.

Vi fant en pen liten gressvoll med noen tuer som så tiltalende ut.

Der la vi oss ned.

Borgval og jeg merket snart at det begynte å bli nokså livlig under klærne, og vi skjønte at vi hadde lagt oss i en maurtue.

Vi kom op i en fart og ristet maurene av oss.

Det lot til at de andre to allerede var sovnet.

Vi gikk ned i båten og la oss i den med seilet over oss.

Søvn blev det ikke, men vi lå da og hvilte.

Ikke før var vi kommet noenlunde til ro, før de to andre kom sinte og gretne nedover til båten og skubbet sig over hele kroppen.

Så kom vi da til ro i båten alle fire.

Straks det lysnet av dag, rodde vi over til Gulsvik igjen og gikk op til skysstasjonen.

Der satte vi oss på trammen og ventet på at folk skulde stå op, mens vi gapte og strakte oss i solen, som nå var kommet op.

Så snart det kom folk ut på gården, bestilte vi kaffe og smørbrød, og så godt tror jeg aldri kaffe og smørbrød har smakt.

Vi hadde ikke spist siden middag den foregående dag, bare rodd hele eftermiddagen og natten.

Noe større å ta oss til her på Gulsvik hadde vi ikke, så vi bestemte oss til å ro hjemover med det samme, mens vi kjente oss mette og noenlunde uthvilte.

På veien ned til båten møtte vi en kone med et ti-literspann med multer som hun skulde selge.

Carl Berg, som var den eldste og stod for økonomien, kjøpte spannet.

Når vi hadde tømt det, kunde vi bare levere det ombord på dampbåten og sende det tilbake, sa konen.

Så var det til å ro igjen, og nå holdt vi oss midtfjords for å nytte strømmen, mens vi på opturen hadde holdt oss langs land for å utnytte bakevjene.

Nå fikk vi motvind -nettop den friske brisen som vi hadde gjort regning med på opturen.

Vi gjorde noen forsøk på å krysse med råseilet vårt, men det nyttet ikke, for båten hadde ikke kjøl og drev hjelpeløst av.

Vi gjorde et par bauter tvers over fjorden, men til ingen nytte.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 9