Hvert år foretok vi selvfølgelig større og mindre turer til Norefjell.

Fjellet har en merkelig dragende makt på dem som engang har vært der.

For oss stod det også en viss gru og respekt av det, på grunn av de mange ulykker som hadde hendt der i storm og tåke.

Det var ikke svært mange år siden den store ulykken under fjelldansen på "Dansarflatin" ved Augunshaug hadde funnet sted, og den blev ofte omtalt.

Om høsten samlet ungdommen sig fra de omliggende bygdelag til fest og dans på fjellet, men det fulgte nok ofte fyll og slagsmål med, særlig da den sprekeste gutten gjerne blev anerkjent som "fridanser" over hele fjellet.

Vilhjelm Sorteberg opnådde et år den ære, da han hadde satt en stor og sterk halling på "hugu."

Da steg han op på en tue og gjorde et "støite-kast" med begge ben i været og kom ned med samlede ben på samme tuen.

Det er den flotteste måten å gjøre hallingkast på.

Så vidt jeg vet, blev det slutt på fjelldansen efter den store ulykken, da det satte inn med storm og tåke så flere av deltagerne gikk sig vill og omkom.

Spillemannen gikk visstnok utfor Grindfjellveggen og blev først funnet igjen om våren.

En av deltagerne reddet sig på den måten at han holdt det gående rundt en stor sten hele natten, til det letnet så pass at han kjente sig igjen.

Jørgen Moe var prest i Krødsherad den gang, og han skal ha holdt en alvorlig dommedagspreken for menigheten efter ulykken.

Bjerknes blander kanskje sammen to forskjellige hendinger her.

Spellemannen Kittil Langebakke som omkom etter fjelldansen sommeren 1858 blei funnet igjen i Adalsjuvet ned mot Eggedal samme sommeren.

Ved juletider i 1821 gikk Jon Steinarsen Kleiv utover Grindefjellveggen på ski.

Han blei først funnet sommeren etter.

Det var ikke noe turistliv på fjellet i de dager.

Det var seterdriften som preget livet, med de fredelig beitende bølinger og hesteflokker og så av og til en driftkar som kom slengende langs Normannsdråget.

Det var derfor ganske anderledes spennende å gå på fjelltur den gang, da det hverken fantes vei eller sti, men bare en og annen varde.

Derfor var det en stor skuffelse for mig da jeg omtrent tyve år senere kom tilbake til mitt barndoms fjell og fant det optråkket med brede stier på alle kanter, og hoteller og turisthytter helt op til Høgevarde.

Romantikken var forsvunnet.

Sommeren 1879 var vi atter i Krødsherad, på gamle og kjente tomter.

Vi bodde på Nore det året og hadde en hel del gjester, både unge og gamle - blandt dem min søster Lettens bestevenninne Clara Berg og hennes to brødre Carl og Borgval. sammen med far til verdensutstillingen i Paris for å vise frem fars hydrodynamiske eksperimenter, som hadde vakt stor opmerksomhet i videnskapelige kretser.

Vi fire guttene hadde en herlig sommer.

Foruten skog- og fjellturer var vi stadig ute og badet og rodde og seilte på Krøderen.

Vi hadde laget til et råseil av et par sekker som vi hadde sydd sammen, men det var litt tungvint å seile, for det var ikke faste tofter i båten og ikke noen seiltofte med hull i, så vi måtte skiftes om å holde masten.

Ikke desto mindre bestemte vi oss en dag til å ta en ordentlig seiltur helt til Gulsvik.

Mindre kunde ikke gjøre det.

Uheldigvis likte ikke Ole Nore å la oss få båten til en så lang tur, og vi besluttet å lure oss avsted en dag det var god vind.

Leiligheten lot ikke lenge vente på sig, og en for en slentret vi avsted i forskjellige retninger og samlet oss ved båten.

Vi satte avsted uten mat og utstyr.

Vinden var frisk, og vi seilte flott avsted.

Men i lengden blev det nokså slitsomt å holde på masten i den friske vinden, selv om vi stadig skiftet på, og vi bestemte oss til å skjære hull i toften.

Borgval og jeg satte oss til årene, mens de to andre tok fatt med tolleknivene.

tilbake til 1991-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7