De hadde et lag med riven så de vendte høiet like fort som de gikk, og så kom de gjerne tilbake i raden og møtte oss efternølerne på halvveien.
Men selvfølgelig roste de oss og syntes vi var flinke.
Høidepunktet var selve høikjøringen.
Høivognene hadde jo to hjul bak, med sledemeier av tre foran, ventelig for å komme lettere frem i ulendt mark.
Pussig nok blev det ikke brukt høigaffel i nevneverdig grad ved lessingen av høivognene.
Derimot tok to eller tre karer ved siden av hverandre tak over de store høimuvene med rivene på høikant og den frie armen så langt som mulig innunder, og lettet hele muven op i vognen.
Det skulde ikke mer enn tre-fire slike løft til for å fylle lasset.
Først når lasset var for høit, blev gaffelen brukt til å lange op de siste rester.
Oppe i vognen hadde vi moro med å ta imot og tråkke ned lasset, helt til bendestauren blev lagt over og surret fast.
Da måtte vi som regel la oss gli ned forat det ikke skulde bli for tungt for hesten.
Men vi fulgte ofte med op til låven og var med på å velte høiet inn gjennom åpningen i låveveggen.
På lørdagene sluttet arbeidet tidlig.
Alle vasket og pyntet sig, for nå var det helg.
En slik lørdagskveld hendte det noe pussig på Bø.
Det var deilig vær, og alle var i søndagspuss.
Borte ved postkaret stod en gruppe gutter og jenter og pratet.
Så tok gårdsgutten og sprutet litt vann på en av jentene, og dermed begynte en gemyttlig vasskrig mellem ham og to av jentene.
Først hadde gutten overtaket; han stod ved postkaret og sprutet på jentene når de nærmet sig.
