MINNER FRA KRØDSHERAD

AV ERNST BJERKNES

I forrige nr., nr. I - 1991, begynte vi en artikkelserie skrevet av Ernst Bjerknes.

Stoffet må vi fordele på to nr. og her følger siste delen av Bjerknes minner fra Krødsherad.

Ellers var det selvfølgelig slåtten som satte spiss på sommeroppholdet.

I den deltok vi alle sammen med liv og lyst.

Før slåtten kom i gang, måtte all redskap efterses og settes i stand.

Bonden var dengang en selvhjulpen mann og sin egen håndverker på de fleste områder.

På alle gårdene var det smie og snekkerverksted.

Smiekullene brente de selv i miler av skogsveden, for trekull er mye bedre i smien enn stenkull.

Høyvogner, seletøi, river og ljåer blev eftersett og reparert.

River og orv var å få hos landhandleren, men de var aldri så gode som de hjemmelagede, og rivetinnene måtte stadig fornyes.

Det lå alltid ferdige emner kuttet op i passende størrelse.

Ved firetiden om morgenen var slåttekarene i gang, og de holdt det gående til klokken åtte om kvelden.

 Det var en lang dag - seksten timer - men så fikk de fem-seks mål med en liten hvil å styrke sig på.

Spiseseddelen var nokså enkel. Såvidt jeg husker så den omtrent slik ut:

Det første målet, ved fem-sekstiden om morgenen, hette bisk og bestod av et tykt stykke hvitost med smør og mysost og sur melk.

Så kom dugurd ved åttetiden med rugmelsgrøt.

Til middag tror jeg det varierte litt med sild og poteter, eller flesk og flatbrød, eller kanskje salt kjøtt.

Til eftasverd var det kaffe med flatbrød, smør og ost, og til kvelds rugmelsgrøt igjen.

Brød forekom bare i form av flatbrød - visstnok en ganske anderledes sund kost enn det sure brødet som senere avløste det og som visstnok i høi grad gikk ut over tennene.

Jeg har iallfall en tydelig erindring om de hvite tennene jentene hadde i min barndom, når de kom smilende og tyggende på godkvae, mens jeg de siste årene i Krødsherad så mange svarte stumper eller kjøpetenner.

Når vi kom ut om morgenen, var folkene som oftest ferdige med frokosten og i full sving med å slipe og skjefte ljåene.

Så bar det ut på jordet på ny frisk.

Slåttefolkene i arbeid var et vakkert syn.

Staute karer, unge og gamle i en lang rekke, svingte ljåen og slo gresset ned fot for fot; efter dem kom jentene med river og breide ut høiet.

Slåttekarene ordnet sig naturlig efter ferdigheten:

bestemann i spissen, de andre efter i større eller mindre avstand, eftersom de greide å følge med.

Når førstemann var ferdig med sin skåre, tok han en pust til å bryne ljåen med brynet, som hver mann hadde hengende i en rem om livet i en liten vasskopp av tre og surret med bjerkenever.

Efter hvert som andre kom frem, tok også de fatt på å bryne ljåene, og  når sistemann var fremme, gikk førstemann løs på en ny skåre.

Han hadde fått en bra pust nå, men sistemann måtte henge ordentlig i for å holde følge med de andre.

Vi barna hjalp som regel jentene med å breie høiet, rake det ihop om kvelden og såte det for natten.

Vi var ivrige og hadde inntrykk av at vi gjorde stor nytte.

Næste dag var det så ut for å rive såtene og spre høiet utover igjen.

Når det var passe soltørret, skulde det vendes eller "kås", som de kalte det.

Dette var også jentenes arbeid, og det var utrolig hvor flinke de var.

tilbake til 1999-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 3