Det var flott prestert.

En dag skulde han halvsåle skoene sine, men manglet plugg.

Å renne til landhandleren efter plugg vilde ta for lang tid.

Han spikket til noen emner som han la på bordet; så førte han tollekniven i siksak bortover emnet, slik at det lå en ferdig plugg for hvert snitt.

Det var næsten så det drøsset med plugg.

Min svoger Olav Holwech hadde en dag med sig noen filer som det skulde være slikt fint stål i.

Det måtte Vilhjelm straks prøve, og så smidde han to kniver, en til Karl og en til mig.

Vi var med i smien for å se på.

Først hugg han av to jernstykker som han laget en liten kløft i.

Så hugg han to småbiter av en av filene og la dem ned i kløften.

Til slutt sveiset han det hele sammen og smidde ut to fine kniver med stålinnlegg.

Siden laget han både skaft og slire til oss.

Det var som sagt en prektig kar, og han drev gården på en utmerket måte.

Sorteberg hadde den store fordel at det var kort vei til seteren og fjellet, selv om den var bratt.

Vi brukte ikke mer enn halvannen time for å gå til seters, og det var ikke lenge mellem hver gang vi snertet opom.

En dag skulde de hente hestene hjem fra fjellet til bruk i slåtten.

Når våronna var slutt, blev hestene gjerne sluppet på beite i fjellet, men selv om det i alminnelighet blev satt helle på forbenene, kunde de undertiden dra nokså langt vekk fra de hjemlige trakter.

Nå falt det sig slik at de fikk fatt i to av hestene, men den tredje var vekk.

Den hadde ventelig slått sig i lag med fremmede hester og dradd langt av gårde, og så måtte en eller annen av gårdens folk ut på leting.

En av husmennene, som kaltes for Lødden, skulde i vei og finne hesten.

Dette var en gunstig leilighet til å få sig en deilig fjelltur, og Karl og jeg fikk lov til å bli med.

Karl var kommet hjem fra sin tur til sjøs.

Det blev pakket litt niste i en sekk som Lødden tok på ryggen; ellers var det meningen at vi skulde få både mat og losji på setrene vi kom til.

Så drog vi avsted som vi stod og gikk.

Det var aldri større bry med utstyr og slikt.

Lødden var egentlig tater, men hadde slått sig til ro og var en bra kar.

Hans virkelige navn har jeg aldri hørt, men som tater hadde han lært å lodde og fortinne; derav kom altså navnet løddaren, forkortet til Lødden.

Vi drog op til seteren om kvelden for å ha dagen for oss på fjellet.

Næste morgen tok vi op gjennem skaret mellem Augunshaug og Grindfjellveggen og langs Normannsdråget til Gråfjell; så svingte vi vestover under Ranten, hvor vi fikk øie på en hesteflokk.

Lødden kunde allerede, på lang avstand konstatere at hesten vår ikke var i den flokken, og vi drog videre under Ranten, som løftet sine veldige horn over oss.

Jeg måtte uvilkårlig tenke på mors beskrivelse av Gråfjell og Ranten.

Det var som et oprørt hav som var blitt til sten, sa hun, og Rantens tre topper krummet sig til grunnbrott.

Vi fortsatte frem til Steinveggen, hvor vi spiste en middag som mest bestod av flatbrød og rømme og smør og ost.

Lødden spurte folkene om de hadde sett en fremmed hest i fjellet, en brun hest med hvit bliss i pannen og hvit sokk på det venstre bakbenet.  fortss.side 21

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 21