Loppefeller hadde de under klærne, veggdyrfeller i senga om natta osv.
Det er altså i seg selv ingen urimelig tanke at det også i Norge har vært laget fangstinnretninger av et eller annet slag til å fange små udyr i.
Etter formen skulle luse-pungen være hensiktsmessig.
Høeg stiller også spørsmål om hvorfor det skulle være seljebark?
Han nevner i den forbindelse visse kjemiske egenskaper som seljen er alene om, spesielt inneholder den betydelige mengder av et stoff som blir til salisylsyre.
Det er uvisst hvilken virkning syra har på veggdyr, (om noen) det kan også være andre stoffer i barken.
At selje tiltrekker veggdyr later til å være alminnelig kjent blandt kurvmakere, opplyser Høegs kilde i England.
Bygdeposten hadde en presentasjon av Kai Hunstadbråtens lusepung i 1982.
Det blei da oppfordra til de som hadde kjennskap til navnet eller til sjølve lusepungen om å henvende seg til redaksjonen, men ingen henvendelser kom.
"Under Norefjell" vil gjøre et nytt forsøk for å høre om det allikevel er noen som kjenner til lusepunger eller veit noe om hvorfor disse blei laga.
Foruten i Sigdal, er navnet eller pungen kjent fra Modum, ytre Sandsvær, Andebu, Seljord og Drangedal.
Olberg gamle kirke. Tegning fra "Norsk Skillingsmagasin" 1854.
