Hadde ikke Anders gitt meg en hjelpende hånd, ville nok strømmen tatt meg.

Selv om det ikke hadde stått om livet, ville jeg nok fått meg en ordentlig dukkert.

Om kvelden kom vi frem til Landsend i Hedal hvor vi skulle hente kua.

Vi ble over til neste dag og Wilhelm var borte og så på den berømte stavkirken som ble funnet igjen efter svartedatten.

Jeg var desverre for trett til å bli med, men Wilhelm fortalte at bjørnefelden fremdeles hang der;

den var nokså gammel og medtatt og dyktig beskåret av turister som skulle ha med seg en lapp som souvenir, så den har nok vært fornyet mange ganger siden Svartedauen.

Neste dag gikk vi tilbake over fjellet.

Da vi om efter-middagen rakk fram til Tromalseterene, oppdaget Wilhelm at han hadde mistet tollekniven sin.

Det var en usedvanlig fin kniv med skaft som var skåret av den allerede dengang berømte maler Eilif Petersen, så Wilhelm ble svært lei, men han mente at han kanskje kunne finne kniven igjen, hvis han gikk tilbake.

Det ble da ordnet slik at Anders dro ned til bygden med kua, mens Anders og jeg ble liggende over på seteren.

Nå er jeg av de heldige mennesker som loppene ikke biter på, men den natten ble jeg plaget av dem, og det kom vel av at budeien hadde gjort uttrykkelig oppmerksom på at "de va lopput her, da måtta".

Jeg ble riktignok ikke stukket, men jeg syntes at det krislet og krøp under felden hele natten.

Wilhelm fant desverre ikke kniven igjen, enda han gikk og lette hele natten, til han ble så trett at han sjanglet som en full mann og hadde halusinasjoner, sa han.

LUSEPUNG FRA SIGDAL

Lusepungen fra Sigdal.

(foto: Kai Hunstadbråten)

Tannlege Kai Hunstadbråten på Åmot har navnet fra Sigdal og slekt fra bygda.

Hans mor fikk som barn en "lusepung" av ei tante i Sigdal.

Lusepungen er nå i Kai Hunstadbråtens eie, og han har sendt et bilde av den og det stoffet han har samla om den fra store deler av landet, samt fra utlandet.

Lusepungen ser ut til, uten unntak, å være laget av seljebark.

Den blei fletta på en spesiell måte som flere kunne, bl.a. Andreas Mørch kan fortsatt vise framgangsmåten.

Svært få av de Kai Hunstadbråten har stoff fra, visste noen annen bruk av lusepung enn at det var ungeleike.

Ove Arboe Høeg ved Botanisk laboratorium, Blindern, mener å kunne finne et par svake argumenter for at den 'likevel kan ha hatt en bestemt funksjon.

De er usikre, men peker iallfall i samme retning.

For det ene kunne navnet trenge en forkaring, og det burde være en som har med lus eller veggdyr å gjøre.

Ove Arboe Høeg nevner et par eksempler på noe som likner på vår lusepung fra England, "bed-bug trap", veggdyrfelle.

Slike feller blei laga for salg i England ca. 1860.

Fra England har Høeg også beskrivelser om hvordan fellene blei brukt.

tilbake til 1991-1`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 33