De fleste hadde visstnok kammerladningsgevær, som var atskillig lettere å håndtere.
Noen hadde også moderne Remington-rifler med patroner som de fylte selv.
Målet var en ni-delt treskive.
Hvert skudd ble markert av anviseren og notert i en protokoll.
Hullet efter kulen ble plugget med en propp.
Skytingen gikk med liv og lyst, og det var riktig morsomt og livlig på banen, med kritikk og kommentarer til skuddene.
Det var alltid spennende når anviseren gikk fram for å undersøke skiven.
Tok det lang tid, var det gjerne bom, men hvis han plugget, var det spørsmål om hvor nær blinken kulen var kommet.
Jeg fungerte ofte som anviser, og jeg syntes det var morsomt.
En gang var jeg uheldig og anviste en bom.
Gutten som hadde skutt, protesterte og ropte over til meg:
"Je tvelar før at kula sitt nærme blenken."
Jeg undersøkte skiven igjen.
Den så nærmest ut som et pinnsvin med alle de gjenpluggede hullene, men jeg kunne ikke finne noe nytt kulehull.
Så kom to mann over for å kontrollere, og de fant et stort, gammelt hull nær blinken, hvor minst to-tre plugger var falt ut, og skuddet ble godkjent, enda det ikke var noe friskt spor efter kulen.
Dialekten i Krødsherad er nokså eiendommelig, blandt annet fordi de uttaler y som i.
Dette ble pussig i forbindelse med skytingen som ble til skitingen osv.
En dag vi var ute og spaserte, ville min eldste søster Marie erte Anders Nore og sa:
" Det krip sivogtive stigge dir på riggen din."
Han merket ikke ironien og sa tørt: "E 're migg?"
"Jau," sa Marie,
"De e au ennå migg.?'
En lærer som var oppmerksom på denne eiendommelighet ved dialekten, skrev for sikkerhets skyld at han hadde vært ute og gått på skyer, istedenfor skier.
Et år vi bodde på Nore hadde Ole Nore kjøpt en ku over i Hedalen.
Den skulle gårdsgutten Anders og sønnen Anders gå over fjellet for å hente, og så fikk Wilhelm og jeg lov til å bli med på turen.
mange av våre kulturminner.