|
En dag vi hadde en deilig dessert, spurte Kristi min yngste bror Karl om han ville ha mer. Mor svarte at han hadde fått nok, men da sa Karl: "Jeg er nok mett, men jeg er ikke sprekkmett." Det var et svar etter Kristis hjerte, og hun glemte det aldri. En annen gang gikk det ikke så bra. Vi hadde deilig kalvestek til middag. Så ble det tilfeldigvis nevnt at steken var av en kalv vi hadde lekt med ute på tunet. Da Karl fikk høre det, kunne han ikke spise mer, men gikk ut på trappen og gråt. Jeg hadde god lyst til å følge etter, men jeg var en stor gutt, så jeg tvang de siste bitene ned, selv om det holdt hårdt. Pussig nok kunne jeg ikke dengang spise rømmekolle, som alle de andre var svært glad i. Så hendte det på en tur til Ringnes som vi var med på alle fem søsken, at vi fikk en stor rømmekolle til dessert. Far fortalte at jeg ikke likte rømmekolle. "Å, stakkars liten," sa hun, "han får få noe annet han da," og så kom hun inn med en diger tallerken jordbær og fløte til meg. Da satte de andre store øyne! Språket hadde sine vanskeligheter til å begynne med. Den eldste sønnen på gården, Anders, var jevnaldrende med meg, og vi var selvfølgelig lekekammerater, selv om det av og til knep med å forstå hverandre. |
Jeg påsto at han snakket svensk, og han påsto at det var jeg som snakket svensk. En dag vi var på seteren og skulle legge oss, spurte han om jeg var "svemnaug". Det forsto jeg ikke. "Hva?" sa jeg. Han gjentok: "E ru svemnaug?" "Hva?" Slik holdt vi på, og ropte høyere og høyere for hver gang, som barn ofte gjør når de ikke blir forstått. Til slutt måtte budeien legge seg imellom og oversette: "Er du søvnig?" Vi lærte snart dialekten, og da vi kom til byen igjen, var vi rene krillingar. Senere bodde vi flere år i trekk på Bø, som lå oppe på en liten bakke med herlig utsikt sørover Krøderen. På grunn av den lille bakken gikk bygdeveien utenom Bø, mens den gikk rett over tunet på alle de andre gårdene i grenden. Ellers var Bø bygd på samme vis som de andre, med husene i en stor firkant omkring tunet. På Bø hadde vi egen husholdning. I den første tiden måtte vi også bake brød, for det var ikke noen baker i bygden. Senere slo en baker seg ned ved landhandleriet på Olberg, og da ble det som oftest Karls og min jobb å ro mor over sundet, eller helt frem til Olberg, når det gjaldt større innkjøp. |
|
En dag vi var på vei ned til båten igjen med kurver og pakker, ble vi overrasket. av et voldsomt tordenvær: Vi måtte skyndsomt søke tilflukt i nærmeste hus, som viste seg å være kommunelokalet. Det sto tomt og inneholdt såvidt jeg kan huske bare et stort rum med en høy etasjeovn midt på gulvet og ovnsrør opp gjennem taket. Langs veggene stod det noen benker; ellers var værelset tomt. Det varte og rakk til langt over middag, og Karl og jeg ble gruelig sultne. Mor ba om å få låne tollekniven min. Hun tok opp et brød av kurven og skar noen tommetykke skiver til oss; så pakket hun ut en pose med sukker og strødde en klype på brødet. Ferskt brød med sukker på! Det smakte. Jeg synes nesten jeg kan kjenne smaken ennå. |
Landhandleriet og kommunelokalet lå like ved kirken, hvor hele bygden møtte frem i sin fineste stas hver søndag. Nesten alle gikk i bunad, som lyste opp på kirkebakken. Særlig var kvinnfolkene fine, med et farverikt skaut knyttet fast om hodet og den lille luen med en knute i pannen. De hadde hvite skjorteermer og en lang sort stakk. Stakken hang i rike folder fra det korte liv, som hadde cirkelformet utringing i brystet, hvor den hvite skjorten ble holdt sammmen av en masse spenner og søljer med glitrende skåler. Forklæet var stort og blomstret. Karfolkene hadde dobbeltknappet vest med sølvknapper, en slags snippkjole med tre lange folder i ryggen og lange rader av sølvknapper foran, lange bukser og svart hatt. Jeg kan ikke huske at jeg så voksne menn med knebukser ved kirken. Det var visstnok bare meget gamle folk som brukte dem. |