I fløtningssammenheng blei elva inndelt i to roder:
Rode 1 fra Omlitangane til Grunntjenn og rode 2 derfra ned til utløpet i Storelva.
1915 ser ut til å være første året det var brøtning i elva.
Det var to leverandører, Truls Thales og Thorstein Haugan, med tilsammen 922 tylter, fløtningen var privat.
Fra 1922 blei det bestemt at fløtningen skulle være felles, og det ser ut til å være praktisert deretter.
Det kunne være timebetaling, dagbetaling eller akkord.
Det siste blei brukt fra 1948 og med en pris pr. kubikkmeter fra hver rode.
Det blei heile tida betalt ei forbyggingsavgift som gikk til vedlikehold av elva og dammene.
Denne avgifta kom i tillegg til de reine fløtningsutgiftene og hadde ikke noe å gjøre med akkorder eller annen betaling til fløtningsmannskapene.
Felles for fløtningslagene som tok på seg dette arbeidet, var at de gikk inn for oppgava med friskt mot, og det gikk også bra.
Det
gjalt å komme fram til Storelva før "rensken" gikk der, men samtidig var
det om å gjøre at tømmeret fikk best og lengst mulig tørk før det blei
slått ut i elva.
Før brøtningen tok til var det endel forberedelser som måtte gjøres.
Det måtte hogges armstokker som blei bundet sammen med lekker til en arm som blei brukt for å få tømmeret over vanna og fram til dammene.
Når tida var inne skulle dammene settes.
Under dette arbeidet, og seinere i brøtningen blei skogshyttene benyttet.
Det kunne f.eks. være Solehytta nord for Omlitjenn, eller kanskje mest, Trulshytta lenger nede.
Det blei også satt opp ei brøtningsstue ved Grunntjenn i 1943, den blei seinere overtatt av Emmy Haugan, men bortleid til fløtningsforeningen mot ei årlig leie på kr. 25,-
Det var Wilhelm Thales som ordna med bygging av denne stua.
