Skredsvigs Hagan. (foto: Tor Kornstad)
Dagen var fugtig og grå.
Folk så på oss og våre pelser; og vi så på et berg av æsker med kranser.
Bilene ventet.
De var utrustet med kjetting og sneskuffer, fotposer og liten plads.
Vi var blit mange.
Men alt og alle skulde med.
Overlastet så fjærene hug i akselen duret maskinerne løs på veien og de mange mil.
Vi raslet frem langs Simoas elegiske linjer - gjennem landskaper av Thaulow - stundom Collett.
Jeg kom i prat med chaufføren.
"Å Skredsvig som er vandra - ja, det var leit!
- og så denhenne tida av året!
Nei ser u, det skulde ha vært på sommertia get, da sku du fåt set på trafik! Nei, det var et stort tap!"
Ved Prestfos sa bilene stop.
Ombytning til slæde. Syv timers kjøring. Og vi kjørte.
Med fru Kittelsen som forrider - på motorcykkel.
Det vil si, hun og en frue til - vældig nedpelset, sat skrævs over en høireist langsætet spisslede, en "husk", som var tjoret til et fræsende spetakkel av en motorcykkel.
Chaufføren satte farten op.
Dam erne forsvandt.
En snesprut tok dem bort.
Da vi nærmet os "Lauvlia", Kittelsens mangeårige tilholdssted ved Soneren øverst i Sigdal, så vi noen underlige søk og hvirvler i veien.
Det så ut som avtryk efter et basketak mellom lodne dyr
- "Døm har hvælva" sa skydsgutten.
- "Hvem?"
- "Fru Kittilsen!" - "Å så!"
Dagen gled.
Den markertes med skydsskifte og middagsmat.
Langt oppe, øverst i nord, så vi Eggedal - under et blått gløtt av fri himmel.
En frisk nordvest feiet skylagene sørover. forts.