Det vår vel så at han Helge på Nubberud syntes jeg skulle hå noe å løype på, enten han hadde spurt meg ut eller han fant på det av seg sjøl, ja, jeg holder det ikke urimelig å gjette på at jeg sjøl hadde båret meg ille.

Men det er i tilfelle grundig glømt, så jeg slipper å skamme meg over det.

Det vår jo strengt forbudt å tigge, det måtte eneste være noen velvalgte omgjerdsord.

Så e-n dag sto hån Helge i stua var, på golvet framom han lå et par granski, akkurat passe til meg og med rørbindinger, kjøpt i Drammen.

De vår mine, og de ble flittig brukt i mange år, kanskje fire.

Noen hopper ble jeg ikke, men det var artig å løype når føret vår bra.

Med åra vokste jeg nok frå disse første barneskiene.

Så hendte det julekvelden 1912.

Jeg kom inn i stua etter julelauget.

Der satt far og leste ett eller annet, som vanlig, men under bordet der juletreet sto pynta, lå det et par bjørkeski i lys ved som var olja så det lyste; gulbrunt av dem, og så patentbindinger, Huitfeltbindinger, med låseklaff på yttersida.

Det vår noe å løype på!

Som jeg hår nevnt t, vår det båre glatte skier under, uten render, den tida, men hoppskiene hadde ej ganske djup rand etter midten, ei skirann, høvla inn med e-n randhøvel.

Gunnar Moen, jordmormann, hadde gjort skiene like- innunder helga.

Til pynt hådde han satt streker langs skiene med et strekmål.

Slik var det i Rustberggaardskiene, og det var riktig.

De- nye skiene mine hadde ei flott rand.

Det var noe av det viktigste.

Hvor mange tusen hopp jeg gjorde med de skiene, kan jeg ikke si så bestemt, som rimelig er, men det var mye moro.

Ein gång hoppa vi i Aventut på liten snø.

Der gikk jeg hodestups utøver, kjørte den ene skituppen gjennom snøen og ned i den tiene bakken så det satt att svart jord på den firkanta tuppen.

Jorda fraus fast, torka inn med tida og sitter der tydelig den dag i dag, endå brødrene mine etter tur har slitt disse skiene.

Noen premie klarte jeg aldri å ta i skirenn.

Det var like på engang.

Vi hoppa i i Hagajordbakken, Nubberud og i Hiåsen skoler.

Første løypa gikk bra, i den andre datt jeg.

Far sa etterpå at hådde ,jeg stått andre løypa, hadde jeg nådd i premie!

Men bjørkeskiene ble med tida for små.

Jeg var alt i det 16. året og jeg bikk en god bjørkeplanke av far og kunne ta turen opp til Ivar Mollerud.

Han skulle lage nye skier til meg, og merkelig nok ville jeg ha hoppskier, noen breie tunge planketyper som jeg kom til å slite med i skog og mark i årevis, for hopping ble det ikke noe av.

Jo, Jeg prøvde underbakken i Mollerud, og kanskje hoppet med engang.

Det var nok for meg.

Det ble aldri mere.

Jeg hadde disse skiene mens jeg var på folkehøgskolen, lærerskolen og lærerhøgskolen.

Vi hadde skirenn oppe ved Fjellseter sør før Trondheim det året på lærerhøgskolen.

Der vant jeg, virkelig vant, men en eller annen pedagog fant ut at her skulle det gis omvend premiering slik at sistemann fikk 1. premie.

Altål fikk jeg siste, en tabellkniv som nok finnes blandt tølune mine ennå.

Jeg ble trøtt av de- tunge skiene når jeg nytta dem i skog og mark sammen med skolebarna i »gymna-stikken».

Derfor høvla jeg av en centimeter på hver kant, det hjalp på bredda, menn lengda var for drug.

Likevel sleit jeg med de gamle bjørkeskiene, de var så urimelig sterke at de tålte så å si hva det var, jamvel å stange med full kraft mot en ishard vegkant, noe som ville knekke de aller fleste av de kjøpe-gjorte løypeskiene, som nå var på mote.

Jeg opplevde ikke å bryte av noen ski, ikke virkelig brekke ei god ski.

Hvordan jeg fikk tak i et lett ski-par der den ene skia var tvers av i tuppen, knekt i bretta, minnes jeg ikke.

Men jeg fikk Kristian hilsen til å skøyte på en ny tupp.

Det var lette og gode ski, i minste laget til å ta seg fram i laussnøen med, men ellers riktig gode.

De holdt i flere år, til engang vi kom fra Grågalten, ned til Kustand.

Det var med en skoleklasse.

I ei tverr dump der gikk skøyten på skia av. T

uppen stakk opp gjennom snøen laus.

Ungene kom til å samle seg om meg.

 Han sier vi ske vara forsiktige så vi ikkje Brit av sjiene,» bemerket Helene, »å så brit 'n døm åv sjøl!»

Jeg slo på meg et par gjort i »Checoslovakia», riktig gode ski, ikke til å sammenligne med de gamle, det var virkelig en fryd å få så høvelige ting på beina.

Det gikk noen år til jeg var noe slikt som de 70, da la jeg skiene unna.

Jeg kunne vel fortsatt, men »de. e be're føre var enn etter snar» i det bratte terrenget her i dalen.

tilbake til 1989-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 27