Det var hickori-såle under og billigere ved oppå, også kalosjebindinger, slike som vi idag bruker til småbarna.

Men det var flotte bindinger etter den tida, ennå fantes det eldre karer og kvinner som hådde viubandski.

Skoleguttene (og noen av jentene) hadde rørbindinger, enkle eller dobbelte bambusrørbindinger.

Mor hadde også et skipar, men jeg kan ikke hugse at hun brukte dem.

Vi var jo alt tre unger.

Det ble vel lite tid til skigange for henne.

Visst hadde jeg prøvd skiene hennes, men de var så alt før lange og tunge, og tåbanda så vide at jeg nesten kunne smette gjennom dem.

Det hang et par skibandtuppar oppå loftet, slike de gamle brukte i viubindingene.

Det er mulig far hadde brukt dem i kalde vinterdager, det veit jeg ikke, men de var laga av krøtterrompe, bønni med sneisar og kanta med rødt band.

I hver side var det festa ei snør til å knyte bakom hælen på støvlen.

Jeg likte ikke å ta i de skibandtuppane, de stakk så i nevene.

De var jo tettsatte med stive taglender rundt om.

Viu-binding og rør binding. Foto Tor Kornstad.

Om de vår særlig varme er uvisst, så gistne som de vår bønni av grov tråd.

Men de gjorde sitt til at viubindingsskiene holdt seg på foten.

Dette var omkring 1908 eller så.

Alle skiene var glatte under, også de guttene hoppa med.

Det var bare ett par ski på hver, ja ikke det engang.

Det var enkelte som ikke hadde ski i det hele tatt, enten fordi det ikke var råd til det, eller fordi foreldrene fant skiløyping unyttig, kanskje farlig, jeg kan ikke si det bestemt.

Men de aller fleste, både gutter og jenter, hadde et slags ski å tå seg fram på, ski til å gå i snø med, nokså breie, med ganske lange nebb fuglehugu.

Enkelte hadde spisse nebb på skiene, andre avrunda, av den gamle eller moderne, med en liten firkanta tupp.

Alle løypeski.

Skiband-tupp. (foto: Tor Kornstad)

Det vår ingen som hadde virkelige hoppski, så vidt jeg hugsar.

Men de kom snart, for utover frå 1910 eller så, ble det skikk å kjøpe ferdige skier utabygds frå.

Det gamle var at snekkerne bare sier å laga skier når de hadde tid til det.

Helt fra små granskier til å gå inne på golvet med, før de minste, til lange, breie løypeski av gran med god tenning, lange i nebbet, som var forma mest som en båt og bår godt i laussnøen, eller åv rogn, bjørk eller lågved.

Hoppskiene som kom, for en del merka med M. Rustberggaard, var noen stive tunge planker, utjenelig til å gå på, men svære i hoppbakken.

Snekkerne her reiste så på marken og solgte produksjonen.

Det vanlige her heime var å tinge seg ski hos en snekker.

tilbake til 1989-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

 til side 25