Dette som Truls Ørpen har skrevet om sine opplevelser og om feler og felemakere er av uvurderlig betydning for oss og for kommende generasjoner.
Det kan imidlertid forekomme feil opplysninger, kanskje spesielt i det han skriver om feler og felemakere.
Vi kan nevne et par ting som er feil. Han skriver om Knut Fosslien rat han reiste til Amerika i 1851.
Det som sansynligvis er riktig er at han reiste i 1848.
I 1849 giftet han seg for 2. gang i i Amerika med Anne Kittilsdtr. Ørpen. (Sigdalslagets årbok)
Videre skriver han at gamle Kolsrud'n fikk ei fattigmannsgrav på Modum.
Dette er visstnok ikke riktig, uten at vi kan si noe mer om hvor han er gravlagt.
Dersom noen av leserne finner andrefeil eller unøyaktigheter så ber vi om å få melding om dette, det vil vi isåfall trykke i tidsskriftet.
Fra Andreas Mørch har vi fått en artikkel om skier og skiløyping.
Han forteller om sine ski-opplevelser fra barndommen og til sine siste par ski.
Dette kan tjene som et godt eksempel på hva Under Norefjell er ute etter når det gjelder vår nære historie, ganske enkelt fortelle det en husker'
Vi tar også med noe av det Andreas Mørch har samlet om ski og skiløyping, noe er publisert før i 'bygdebøkene og noe er nytt stoff.
Jeg kan ikke hugse om jeg gnog særskilt på far og mor for å få skier.
Jeg trur helst det første skiparet mitt kom ganske uventa.
Jeg hørte jo til i skolen.
Der sto jeg så mangt et friminutt sammen med far og så på at guttene hoppa nordi dalen.
Det var et annet uthus ved skolen enn det er nå
Det lå ikke fullt så langt nordpå åsen så det var fart fra fjøsveggen med hopp nedi bakken mot bekken.
Jeg syntes karene hoppa svært godt, det kan jeg minnes, og så ser Jeg for meg de tvnnslitte bjørkeskiene hans Engebret.
Han kunne ta skia i nebbet og bøye den opp til kneet mens han sto på den.
Det kunne ingen av de andre gjøre med skiene sine, så han Engebret hadde de beste.
Det small i løypa når han slapp skituppen igjen.
Han hadde ikke noe imot å vise oss hvor mjuke ski han hadde.
Jeg var likevel - uten Tvil den - eneste som gjerne ønsket meg et slikt par, utslitine og tynne som de var.
De første skiene kom aldeles uventa
på meg.
Nå hadde både mor og far skier.
Far hadde to skolesteder.
Vi budde altså nedi bygda like ved storveien.
Men sa var det Hiåsskogen.
Opp dit var det jamt darlig med vintervei, opp Nordskogen fra Grasvik eller Sandsbratan.
Rette Hiåsskogveien kom jo ned til bygda ved Slette, :3-4 km utom oss.
Derfor tok far gjerne skiene fatt når han skulle på Skaugen med skolen.
Han hadde forresten noen skier for seg sjøl.
De var lima.
Jeg veit ikke hvordan han hadde flått tak i dem.