Det nyskura reine golvet vart strødd med finhakka breskebar, det gav god og rein lukt i rommet.

Ellers var det i bruk ved likferd og bryllup, til Sankt-hans og høgtid.

De strødde golvet i Vatnåskjørka, og gjør det den dag i dag til Sankt-hansmessa.

Golvet er malt nå, likevel blir det breskestrødd.

Det »krasar» under foten når ein stig inn på bresken.

Det lukta reint og ferskt når golvet var strødd med bresk til helga.

Jamvel doen skulle ha bresk på golvet, kanskje for å døyve litt på lukta.

På setra var ho bestemor borti og rispa bresk til å ha på bugolvet til helga.

Ho rispa i' forkleet og bar inn og strødde utover.

Vi som i barndommen har prøvd oss med å rispe bresk, kan taket.

En stikker seg ikke så ille når en bare tar taket innpå kvisten og klemmer til på rette måten når en skuvar handa framover kvisten.

 Da må  de mjuke kvistetussane sleppe taket, de er nokså kvasse om en griper rett imot dem.

Så skulle det en dott med bresk på ovnsplata også.

I peisen var det helst ei bjørkebuske til helga, særlig til Sankthans.

Vi må også ta med at de nytta bresken til selepinner, til »devlongar» i tømra, til knagger som var bora inn i veggen.

Et annet bruk av bresken var i min ungdom, d.v.s. omkring 1910 og utover, at vi hogg den ved rota og bar inn i kjelleren.

Der la vi den i botnen på potetbingen.

Vi la også breskekvister her og der i bingen.

Da holdt potetene seg, de råtna ikke så lett.

Magnum Bonum var jo kjent for å råtne ille i kjelleren.

Det skulle bresken hindre.

Vi hadde da bresk i kjelleren så seint som i 1920 åra.

Da kom det andre potetslag som tålte bedre lagringa i kjelleren.

Av frisk bresk laga de en skikkelig kvast til å feie pipa med.

Jamvel feieren hadde en kost av bresk som han drog opp og ned inni pipa når han feia.

Et lodd i nedre enden drog kosten ned gjennom pipa når feieren sto på taket.

Så drog han kosten opp igjen.

Dette var etter at det var slutt på de digre pipene som feieren krabba og skrapa reine.

Nå er det vel på tide al vi nevner breskelågen.

Ofte hadde de en »serle» gryte eller kjel til å koke breskelåg i, helst på setra.

Det var et ganske enkelt arbeid å koke låg.

Gryta vart stappa ganske full med grønt breskebar, (lågbresk) det vart så fyllt opp med vatn.

Når det koka opp, var lågen ferdig.

Den var tømt over i de trekoppene som skulle »bakes», kokende heit.

Der sto de med lågen i til den var blitt ganske kald.

Da skulle all usmak være borte.

Det gjalt trekar, fiskebutt, mjølkekagge, mjølkeholk, mjølkebale, smørask, smørbale, rømmebale, stavkjinne og ellers alt som kunne ta usmak og bli surt.

Så som mjølkekoppene på setra måtte breskebakas hver dag, hver gang de var tømt og skulle fylles med ny mjølk.

"Trekoppene blei så vakkert brunfarge inni, og så håle og blanke av bakinga.

De blei fyllt med ei rein og god lukt av bresk, kjøttkaret, rakafiskbutten, smørforma, ystingsstokken, bryggekara og tønnene.

tilbake til 1989-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til neste side 31