1989-1-25

«Rim« av Chr. Skredsvig

Fra Kai Hunstadbråten på Modum har vi fått et dikt som Chr. Skredsvig skrev til  A. Presterud i Sponesaga nyttår 1922.

J.A. Samuelsen skrev det av hos familien.

Hr. Værksmester A. Presterud, Spone, Vikersund, Modum

Tak for korte -

Det gamle Aar er borte.

Gi Vintren vil sig forte.

Nu Nat og Dag er like sorte.

Jeg ser du er i det goe Lone.

Di har mere sol der borte i Spone!

Godt Nytaar fra mig og kone.

Ak, gi jeg levde paa en varmere Trone.

Da sang jeg vel i en blidere Tone!

Snøen driver i svære Føyker.

Fjella staar jussom i Gauv og røyker.

Rypa tukker sig ner til Hagan

og plokker og peller sig litt i Magan.

Tjuver sig mangt et Frø

- vær du stø -

av Hunger vil han

nok inte dø.

Men - nu - akkurat i det samme

kom ho Beret og sa:

Naa nedkom nettopp Søja med Lamme.

Det var morro!

La os ta en Kaffe og lite Gorro!

Dokter, sa du? Dram sa jeg -

Da faar du hente den 10 mil ifra Færder.

Nytter slets inga Gebærder.

Nu vil jei ei mei med Rim plaga.

Vi sir: godt Nytaar for Dere i Saga.

Småstubber

Etter nesten alle gamle stier og veier finnes det »kast».

Gjerne hadde det skjedd ei ulykke eller et drap der, slik at en eller annen hadde mista livet.

Kansje det var for å verne seg mot skrømt eller en »attergangar» at de kasta en stein eller en kvist på stedet der dødsfallet hadde skjedd.

Fortsatt kan en se »kast» med nye ferske kvister kasta på, og kansje ikke alltid av »gammal vane».

Vi har ej historie for noen år tilbake:

To karar som begge hette Kristoffer tømra opp ei hytte oppi tearka.

Den eine va tømmermann og den andre va han som åtte hytta.

Ein dag va ein ta 'rom så uheldi, han øy'la øksa si og han skar sei.

»ja, der ser 'u,» sa tømmermann, »du ville ikkje kaste noko på »kastet», da vi jikk førbi idag du!

Da kan du 'kje venta anna!»

1989-1-26

BRESKEN

AV ANDREAS MØRCH

Vi har den krypende fjellbresken, så som i Drotningsgutua.

Det er den vanlige forma i fjellet og i åpent skoglende, på hardhaugene, i steinrøysene, »breskehaugane».

Men i trång skog blir den pressa til å søke oppover, der får vi den slanke typen, den som gir stauremner og kan bli til tømmerskog med tida, hvis den får lov til å leve lenge nok.

Den kan være smal, kjegleforma.

Breskeveden er hard, men nokså sprø, ikke så lett å kløyve med rett gang.

Fersk bresk er seig, det går godt an å vri den opp til sveg i en garde, breskesveg.

Veden er grei ved det at den ikke fliser seg opp, den blir hål (glatt) og jamn ved slitasje og er seig mot råta.

Det har jeg godt eksempel på:

Vi tok over endel hesjestaur da vi kom til Kringstad i 1910.

Det var noen breskestaurer i blandt der.

De var visst brukt i mange år alt.

Granstaurene gikk ut etter hvert, men breskestaurene holdt ut.

Vi gvesste dem opp att og brukte dem all den tid vi hadde bruk for staur på garden, det vil si til langt inn i 1950 åra.

Enda var breskestaurene fullverdige til brenneved.

Vi finner nok ikke bresketømmer i noen husvegg i dalen, så vidt jeg veit.

Etter hvert som den rake bresken blei stor nok til det, blei den tatt til staur eller peler.

Innpå markene kunne den bli stående til den var både 10 og 15 cm i rota, da var den grei til grindstolper.

Grindstolpe av bresk i delet mellom Holmen og Ramstad, (like ved ny-veien)

Det finns noen slike.

Når vi la ihop ved og kom på rettvokst stauremne, blei det felt, det var alltid for lite av høvelige gardstauremner.

Krokmeisar var det gjerne nok av.

De kunne også gjøre nytte til mer spesielt bruk.

tilbake til 1989-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til neste side 27