Der vart je sittane i over fire timar før vi va fælige, og de va bestandi sno oppi mastine.
Da va je så tæla at je va redd je ikkje sku kømmi mei ne att.
Oppsynet gikk ellers ut på å befare linjene, først en gang i månten en tur fra Krødsherad til Oslo, senere blei denne befaringa innskrenka til en tur vår og høst.
De malte mastene, det var gjerne med noen års mellomrom.
Ellers var det å holde skog og kratt nede under og langs linjene.
De va mange som dansa springar i Krødsherad før krigen.
Unner krigen va're førbudt me festar og ettervert blei mange a døm som kunne, borte.
Men i øvre Krødsherad vart de hølli kurs i springdans på Folkets Hus, de va'kje lov da veit du, men vi fekk nå hølli dansen ve'like.
Johanne Hamremoen var skolevenninne med Ragna og på Hamremoen var det ofte utenlandske gjester.
De ønsket å se folkedans fra Krødsherad, og da var det naturlig å få Ragna og Øystein til å opptre.
Etterhvert vakna interessen for den gamle dansen igjen i Krødsherad, og de to kunne lære deri fra seg til yngre krefter i »Kryllingringen».
På toppen av stormasta (på Ørpensida) 65 meter oppe.
Fra v.: Øystein Heia, Karl Kristiansen, Bernt Moen og Anders Heia. (foto ?)
