Frich's bilde av Rangdi Pedersdtr. fra 1848.

(foto: Norsk Folkemuseum)

Det er så mange ting som er felles for Dalknypplingene og våre Ullkniplinger at det må være en forbindelse et sted.

Å forandre en knipling, og bruke et annet garn enn det vanlige, gjør ikke en nybegynner i kniplekunsten.

Det er som oftest mangel på det rette garnet som gir et puff til å bruke noe annet.

Kniplingene i Dalarne som er maken til våre, har vanligvis to langsgående trådpar og jarekant på begge sider.

Det er også blitt brukt tre trådpar, men ikke fire.

Jeg har fått opplyst fra Dalarne Museum at de har et halsklede som har jarekant bare på en side, altså med tagger, som våre.

Men at de er kniplet i ullgarn er det spesielle for våre kniplinger.

Kniplinger i ullgarn er ellers kjent fra Danmark og Island.

I dag er ullkniplinger igjen kommet til heder og verdighet.

Det blir holdt kurs, slik at vi kan fortsette tradisjonen, og disse enestående kniplingene kan leve videre.

Rundt om i bygdene våre har vi mange personer som har gjort en stor innsats på forskjellig vis for utvikling av bygdesamfunnet.

Skjeldnere er det vel at vi finner ektepar som har gjort en innsats slik som Ragna og Øystein Heia.

Allerede i 1937 er Øystein medlem av kommunestyret i Krødsherad, der han tilsammen var med i femten år, mange av disse i formannskapet.

Det blei et avbrekk i 1940.

»Da vi bejinte å få »direktiver» om åssen vi sku jøra de i 1940 møtte ikkje je opp meir.»

I 1945 var han med i et »interimstyre» som styrte bygda fram til første kommunevalget etter krigen.

Ragna var også med i kommunestyret en periode fra 1948.

Som en følge av sitt engsjement blei de også med i et uttall styrer utvalg og råd i kommunen.

Hvordan møtes så ei ungjente fra Hemne kommune (med Kyrksæterøra som kommunesentrum) i sør- Trøndelag og en ungutt fra Krødsherad?

Foreldra til Ragna var Edvard og Marie Hagen.

Han var med å bygget »Nore ledningen» og hadde oppsynet med ledningen etterpå.

Familien budde i Krødsherad fra 1926 til 1931 da de flyttet til Hønefoss.

Ragna blei igjen i Krødsherad, og i 1934 blei det gifting med henne og Øystein.

Øysteins far var maler, og de hadde arbeid med å male mastene til »Noreledningen» i anleggstida, etterpå fikk Øystein samme arbeidet som svigerfaren hadde hatt, oppsyn med ledningen fra Krødsherad til Hønefoss.

Seinere fikk oppsynsmennene også andre ledninger og holde oppsyn med, til Oslo og helt til Svenskegrensa.

De var også med på oppsetting av nye linjer.

Eingong som vi strekte ledningar, de va vel ein sju kilometer, måtte je sitta oppi ei mast for å måle at ledningane kom i rekti høgde.

De va vinter'n 42, og dugeli kallt, ein 32 grader.

Je hadde dali me kler, særlig på beina. forts.

tilbake til 1988-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 9