Fra riktig gammelt av var kanskje kilda i åsen, den som Vatnåsgardene har fått navn etter, et førkristent kultsted.

Kilda som aldri var tørr lå der, innafor grensene til det store Eikje-Eikvin- veldet, men kansje folk fra store deler av bygda oppsøkte kilda allerede da.

Ved denne kilda blei det i middelalderen bygd ei lita stavkirke, et kapell.

Folk meinte at vannet fra denne kilda hadde ei helbredende kraft, kansje var det derfor kirka blei bygd?

Middelalderkirken lå visst på samme tufta som den nåværende »Vatnåskjørka».

Det var altså i katolsk tid.

Etter »svartedauen» lå Grenskogen øde, alle gardene der var setre eller underbruk til garder nede i bygda.

Likevel var kirken i bruk så. seint som i 1424.

Det året var to menn vitner til en handel om noe jordegods i Ringnes i Krødsherad.

Handelen gikk for seg på Vatnås Botolvsmessedagen , midt i juni måned.

Nå veit vi at det var den grommeste messedagen i den gamle Vatnåskirken.

Trolig var kirken vigd til St. Botolv.

Da biskop Jens Nilssøn under visitasreisen i 1595 reiste fra Sigdal til Flesberg for han like forbi Vatnås.

Han rei med følget sitt bare tre pileskudd fra kirkeruinene, men han brydde ikke med å ta turen bortom å se den.

Han noterte at det før hadde vært en Vatnåskirke, den lå borte i ville skogen for seg selv.

Der var det gjort tjeneste, før reformasjonen kom, sankt Botolvs dag, med stor høytid og sammenstimling for religionens skyld, dessuten også korsmesse vår og høst.

Kirken var nå helt ødelagt og forfallen, alle klokker og alt utstyr som hørte til var for lenge siden tatt bort. forts.

Vi refererer hva Brynjulf Alver skriver om Botolvsmesse i

»Dag og merke»:

Den 17. juni, Botolvsmesse var vigd minne om St. Botolv, ein av dei eldste og største helgenane i den angelsaksiske kyrkja, som i 654 grunnla klostret Icanoe i Aust-Anglia i England.

I norsk tradisjon vert dagen oftast kalla bolsok eller bolsok.

Dagen vart viktig i Noreg for di det i 12 76 vart fastsett at lagtinga skulle opnast då.

Så seint som i 1850-åra vart dagen halden som full heilagdag med arbeidsforbod i Valle.

På norske primstavar kan vi finna ulike symbol, t.d. ein kross, ei krone, ein bispestav, ein fiskekrok og mangt anna.

I »Norsk Folkekalender» for 1859 heiter det »at den jord, som hvilede det Aar, da skulde opkjøres, fordi alle Rødder da ere løse og saaledes let oprykkes samt siden raadne».

Tilsvarande heiter det frå Beiarn at dagen vart kalla sikksok eller seksok, då var ugraset laust og skulle takast.

I Hedmark kalla dei veka ikring bolsok for rotlausvikua.

Ein liknande tradisjon frå Mandalskanten fortel at Bjørnebærris skal slåast før jonsok, for då vil røtne rotna.

I Vestre Slidre sa dei at »då skuld kjydn vera i full mjølk.

Va de ein skaple vår, skuld dei vera komne på støladn te de bel».

Etter det folk her på Grenskogen vitnet for vel trehundre år sia, var ikke denne skogsgrenda et eget kirkesogn eller anneks, men en del av hovedsognet Sigdal.

Det var sognepresten hr. Peder, som ville ha greie på det, derfor spurte han menigmann på Grenskogen ved et ting nede i Sigdal.

Samtlige svarte da at hele distriktet fra Grensetra i sør til Horgesetra i nord alltid, av arilds tid hadde ligget under hovedsognet.

Interiøret i Vatnås er fra ca 1660.

Fra den gamle stavkjørka finnes det et krusifiks.

Dette nybygde gudshuset var en lovekirke, der presten hr. Peder nå prekte en gang hvert år, sankthansdagen.

Hr. Peder var sogneprest i Sigdal og bodde på prestegarden Holmen nede i dalen.

Ingen prest hadde prekt i Vatnåskirken før han, han var den første, slo de fast.

Dette var i 1663, så vi kan dermed sette byggetid for denne kirken til sist på 1650 tallet.

Som vi ser gikk midtsommermessa i Vatnås fra bolsok til jonsok, dette er i samsvar med Kristian IV's kirkeordinans av 1607.

Bolsok var blitt avskaffet som kirkehøytid sammen med de fleste gamle katolske messedagene, mens St. Hans dag blei opprettholdt med egen prekentekst.

tilbake til 1988-2 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23