TJENESTEJENTA

Dette er ingen gammel historie, den når bare bakover til omkring 1920.

Ho tjente på en gard i bygda, og var rundt de 20 år gammal.

Det var snille husbondsfolk, det var ikke noe å utsette på dem, men de var, som de fleste husbondsfolk den tida, nøye med at tjenerne gjorde arbeidet sitt.

Ho fikk en svær tannbyll, kjaken trutna til så den sto som en stor sprengt ball ut på sida.

Den verket slik at ho ikke orket å gå med den byllen lenger, ho måtte komme seg til doktoren.

Ho mjølka ferdig i fjøset og »stella atti», før ho gjorde seg istand til å gå til legen.

Det var ingen som bau henne skyss på noen slags måte, enda det var godt 3/4 mils veg.

Da ho alt var kommet ned i jordet, ropte dattera på garden etter henne og sa at hvis ho ville, kunne ho få låne sykkelen.

Men jenta tenkte som så at når de ikke hadde kommet med det før, kunne ho bare gå.

Ho gikk storvegen til legen, han stakk høl på byllen og fikk ut verken, og ho gav seg på veg heimover igjen.

Ho rakk heim til stellet, så ho tok kveldsstellet også denne dagen enda det verket slik i hodet hennes at ho knapt visste av seg.

En tre timers tur etter storvegen kan være dag nok, og så stellet i fjøset morgen og kveld attåt tannbyllen og smertene.

Men det var som det skulle være for 60 år sia.

A. M.

SMÅSTUBBER ETTER ENGEBRETSEN PÅ HAMRE

Basolsetra låg framom Haglebudammen, ho e utlagt.

Døm fant digre sinderklompar framom Grantangen da Midttun tok opp vasskom ve hytta.

Halvorskar ligg i veigen ovom heimsetra te Krøssgarden.

Der låg de ei svær reis me ganske grov stein som vart tikkji te å fille i et høl.

Ein sprekk i berje nordom Skareflaget, Tjuvsprekken e 'n kalla, visste døm ikkje om.

Men så fant 'n Ola-mobro denna sprekken.

De sto turur og nokon gamle fillesleivir der.

De sku vøri nokon fredliste karar som hølle te der, førtælte ho mor.

Så i 1905 vart de snakka så mikkji om de sku vara konge ell president.

De va et møte på Unghall.

Der va 'n Skredsvig au. Han va før at de sku bli president, og de sa 'n ifrå om.

Men de va ikkje mange som hølli me 'n.

Han kom reint ibeita der.

Men han Hans Sund redda 'n, de førtælte Skredsvig sjøl om i ei tale, ell de va noko han skreiv sea. fortss..

Inni Bårestugo va de et langt bord, der satt 'n Mekkel og selte sukretei.

Sukre-Mekkel selte sukretei i Barestugo, da va 'n så bli når nokon ville kjøpe tå 'n.

Han laga de sukreteiet sjøl, og me søktna jikk 'n runt og selte på stellune.

I Bårestugo va de jamt mett tå følk, de va stallen i Pressgarn au, så mange hestar måtte stå ute me fine plægg på.

De rangla så i dombjellun. de va slekk skrangel atte.

De va mange inne i Pressgarn au, der satt døm jent me dapsongane.

Der varte døm vatn au, te dåpen.

GODLUKT

Mange satte stor pris på god lukt.

Så som tjenestejentene hadde såpestykker liggede i kista eller kufferten sin. De fikk godlukta i nesa hver gang de åpna lokket.

Jeg passa på - som 5 åring - å holde meg nær Marie, tjenestejenta vår, når hun skulle ha opp lokket på syskrinet og hente et eller annet. Hun hadde et såpestykke liggende nedi der, et med en forunderlig god lukt av. Den ville jeg gjerne dele med henne når lokket kom opp. Jeg kunne suge inn den herlige angen, - en opplevelse jeg aldri glømmer.

Kristine kan fortelle at tjenestejenta heime hos henne, ho Berte, hadde et såpestykke i tølene sine, det var pakka inn i et kvitt papir med raue roser på, og rose lukta det av alt i den store lomma som hun hadde hengende på finkjolen sin.

Det var ei lukt av roser som en unge suget grådig inn.

Det er mulig at luktene betydde mer for ungene den tida enn nå, det var lite med farger å hygge seg med, det gjalt klær, aviser, bilder.

Blomstene med gilde farger og god duft blei lagt merke til og plukket til å se på og snuse på, liljekonvall, roser, nærisle, kløver -.

Luktanes vann kjøpte de av kremere som kom i huset,

 »bendler og band og luktanes vann»

hermet de etter en koffertkremer fra Modum omkring 1910.

Det var orginale flasker med rosenvand, parfume, audecologne og andre vakre og vanskelige navn.

Noen dråper på et lommetørkle for jentene, trøyekragen for karene, gav en ganske svak og fin godlukt rundt personen.

Slavann var samnevningen her, vi kan trygt slå fast at god lukt betydde atskillig for folk flest for 100 år sia eller så.

(Andr. Mørch)

tilbake til 1988-1 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 32