visse figurer med vernende makt i halvsirkler, sol-skiver, border og tårn, låser, tvist og triangler, kors og bladrosetter.
Ymse slags korsformer gikk igjen i bu- og seglmerkene, særlig hakekorset og andreaskorset, det siste også i sviinga, men merkelig nok mangler hakekorset, dvs. Torsmakta som den overjordiske guddomsmakt, slik professor Magnus Olsen sier det, den har vi ikke i sviinga her, hva nå årsaken kan være.
Gammel og enkel sviing stokk, fra ca 1730 (?)
MEN DET VAR NEPPE NOEN KVINNELIGE SVIERE HER....
Svieren trengte et jern for hver figur han laga.
Derfor lå det gjerne både tre og fire jern framme ved peisvarmen.
De var omtrent fingertjukke, smia mer eller mindre spisse i den ene enden, de kan sammenlignes med en dor, bare større og tjukkere, og sviflata tilsvarer den enden av doren som blir satt på spikerhode, f.eks. noe lignende det de brukte for å svi punkter inni halvmånene.
Når det i enkelte kilder er nevnt, som f.eks. i »Norsk Allkunnebok», at de brukte ei glovarm nål til å svi mønster i veden med, må vi gjøre den merknaden at de brukte et svijern, ikke bare ei tynn nål lik det de bruker idag.
De hadde jo heller ikke noen elektrisk varmekilde, de varma opp jerna i glohaugen på peisen.
Det gjalt sjølsagt å ha passe varme jern, en ser det lett på resultatet, overvarme jern svidde for djupt og gav kraftige svarte figurer.
Halvvarme jern gav grunne og lyse høl og streker som hadde lett for å bli slitt av ved daglig bruk.
Det trengtes jern med mye gods i for å holde på varmen lengst mulig, derfor var de forholdsvis tunge.
Vi mangler alt av gammelt sviverktøy, desverre.
HVOR HADDE SVIEREN KUNNSKAPENE SINE FRA?
Det er vanskelig å gi et svar, så vi overlater det til en kirkehistoriker som er velkjent med de lokale religiøse bølgene i samfunnet, fra sist på 1600 tallet og utover.
Sviinga dukka opp omkring år 1700, nådde et høgdepunkt omkring år 1800, og holdt seg til bortimot 1830, fortsatte til omkring 1860, men da med et annet innhold.
