BJØRN

Han Anders Weggesrud skulle være med Håkon Sandsbraten som kjentmann på elgjakt.

De skulle møtes på Veggesrudsetra om eftan.

Han Anders krabba inn i liua og la seg der da det tok til å mørkne.

Han lå ganske vaken ei stund, det blei ikke noe av sovinga med det samme.

Og verre blei det med det, for i stilleste mørket begynte det å bråke så borti Seterbratan, som de kalte det.

Det daska og brumma, og noe kvinkla.

Han Anders var sikker på at det var ei bjørnebinne som var til å dengte ungene sine.

Han fikk ikke sove hele natta.

Han hadde hogget ei øks i dørstokken inn til liua, han tenkte å bruke den om noe ville inn til ham.

Men han fikk nå ikke bruk for den.

Det kom altså ingen Håkon i løpet av natta.

Men i grålysninga kom det en elg i full fart ned lia ved setra og la på svøm over Grytevatnet.

Og like etter den han Barfot, bikkja hans Håkon.

Det var nok årsaken til at de ikke kom til setra som avtalt.

Dette var det året som Anders gikk for presten, så det måtte vært i 1897.

Sigrid Weggesrud lå på setra ved Grytevatnet om sommeren.

Hun hadde sluppet kyrne ut i marka og dreiv med seterstellet, da hun fikk høre slikt leven framover mot Grytevassdammen.

Hun var straks klar over hva som sto på.

Enda så lita og sped som hun var, drog hun bortover.

Hun kunne vel ikke hamle opp med en bjørn, men hun måtte prøve å redde dyra.

Som hun kom fram hadde bjørnen alt tatt et skar i manken på ei ku.

Men Sigrid skreik, hoia og slo så hun skremte bjørnen.

Han la til beins.

Hun måtte se til å få kua ned til gards, så hun fikk en ekstratur til bygda med den.

Kua kom seg.

Ho blei heimekyr i åra etterpå, ho var ikke å få til skogs mer.

Ho levde i mange år, og navnet Dyrkøll minna om det som hadde skjedd innved Grytevatnet.

Så fortalte Thomas Weggesrud d.e.

(Thomas og Jenny Weggesrud 1977)

Det var vanlig snakkat hvis kvinner kom ut for bjørn i marka, skulle de vise den baken sin.

Karene var ikke så heldig stilt, men så var ikke bjørnen så ørsk etter dem.

Men han Kåte-Reiar var på Flamyrane og skulle pella mølte.

Han var forseint ute, for da han kom fram der, var det to-tre kvinnfolk føre han og dreiv og plukka.

De blei var han.

Så slapp han ned broka!

-Men da tok de ut, og han fikk ha myra aleine_

SMÅSTUBBER

TJENESTEJENTA

Dette er ingen gammel historie, den når bare bakover til omkring 1920.

Ho tjente på en gard i bygda, og var rundt de 20 år gammal.

Det var snille husbondsfolk, det var ikke noe å utsette på dem, men de var, som de fleste husbondsfolk den tida, nøye med at tjenerne gjorde arbeidet sitt.

Ho fikk en svær tannbyll, kjaken trutna til så den sto som en stor sprengt ball ut på sida.

Den verket slik at ho ikke orket å gå med den byllen lenger, ho måtte komme seg til doktoren.

Ho mjølka ferdig i fjøset og »stella atti», før ho gjorde seg istand til å gå til legen.

Det var ingen som bau henne skyss på noen slags måte, enda det var godt 3/4 mils veg.

Da ho alt var kommet ned i jordet, ropte dattera på garden etter henne og sa at hvis ho ville, kunne ho få låne sykkelen.

Men jenta tenkte som så at når de ikke hadde kommet med det før, kunne ho bare gå.

Ho gikk storvegen til legen, han stakk høl på byllen og fikk ut verken, og ho gav seg på veg heimover igjen.

Ho rakk heim til stellet, så ho tok kveldsstellet også denne dagen enda det verket slik i hodet hennes at ho knapt visste av seg.

En tre timers tur etter storvegen kan være dag nok, og så stellet i fjøset morgen og kveld attåt tannbyllen og smertene.

Men det var som det skulle være for 60 år sia.

A. M.

SMÅSTUBBER ETTER ENGEBRETSEN PÅ HAMRE

Basolsetra låg framom Haglebudammen, ho e utlagt.

Døm fant digre sinderklompar framom Grantangen da Midttun tok opp vasskom ve hytta.

Halvorskar ligg i veigen ovom heimsetra te Krøssgarden.

Der låg de ei svær reis me ganske grov stein som vart tikkji te å fille i et høl.

Ein sprekk i berje nordom Skareflaget, Tjuvsprekken e 'n kalla, visste døm ikkje om.

Men så fant 'n Ola-mobro denna sprekken.

De sto turur og nokon gamle fillesleivir der.

De sku vøri nokon fredliste karar som hølle te der, førtælte ho mor.

Så i 1905 vart de snakka så mikkji om de sku vara konge ell president.

De va et møte på Unghall.

Der va 'n Skredsvig au. Han va før at de sku bli president, og de sa 'n ifrå om.

Men de va ikkje mange som hølli me 'n.

Han kom reint ibeita der.

Men han Hans Sund redda 'n, de førtælte Skredsvig sjøl om i ei tale, ell de va noko han skreiv sea. forts.

tilbake til 1988-1 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31