HEI, HUSKOM I HEI...

Av Andreas Mørch

Det er noen som har lurt på om den vesle visestompen,

»Hei, huskom i hei,»

har noe å gjøre med de virkelige forhold for noen menneske aldre sia.

»Hei, huskom i hei! sa Hallingen»

Det er nok ganske riktig etter det de gamle har fortalt om de spreke karene i Hallingdal, som kunne rugge seg sjøl i kvellinga, og ikke krype for noen.

»Med hammar og tong, sa Moingen.»

Det var mye verksdrift på Modum, dyktige handverkere, fosser som drog og gruver i drift.

Det la grannene merke til. Når Sigdølingene hadde kaldgraut stående, koka de ei gryte med søtvelling og tømte over grauten.

Det blei et godt måltid av det.

Det var greit å ete med treskeia beint av gryta, og det var ganske almindelig mat i Sigdal og Eggedal.

Når de så hengte på dette med å leppa av samme fatet, gikk det tilbake til tida før oppgjør og deling i 1900.

Men her kan det være litt å henge seg i:

Vi hører sangerne synger

»Så læpper jæ mæ!, sa Kryllingen.»

Det har Kryllingene i eldre tid aldri sagt, for det var felles for de tre grannebygdene her at de mangla æ.

Det måtte bli:

»Så leppjar je me!, sa Kryllingen.»

med tronge e-er, -hvis vi meiner å herme Kryllingene.

RÅD FOR URÅD.

.....at tage råd for mine Creature.

som er jord, ved og briskenæver, vievang og svavel og Divelstræg og kiere (tjyru) og ligeledes hesten paa stallen mangler noe da ta ut tungen og aapne en aar og giør et kors. og ligeledes naar en ko kaster Kalven (fostret) da skal man brenne kalven op og gi alle kreaturene deraf.

Naar hesten har vre udi sin fot da skal man tage fatafilla hos sin granne og knite noget deromkring saa skal hesten blive god igjen.

(orginalen er hos T. O. Aasen)

BJØRNEJAKT

Noen gutter var i otta på bjørnespor vestover fra Laksajuv mot Hestejuv.

De nådde fram til en stor stein og stanset for å lye.

Men bak steinen lå det to karer som var ute i samme ærend.

De hadde gjort opp en god varme og praten gikk.

De merket ikke guttene som sto bak steinen og lydde

»Nå e de væl så tre år sea je høgg bjælkar ni denna lia du ser ni der, tæla va skaugen denti og lite og inkje hadde je før tilta au, så je tente om je vil sea de, inkje meire enn maten om je høgg aller så hart.

Så va de ein dag je sku asta å knaga og høgge at je tok me børsa mi, før je tenkte å gå om Kælvedælan på heimattveigen, som vi nå e tett ve.

I Kælvedælan va de mikkji bjønn denti, ser du.

Da så kvellen kom og ei hall tilt va højjen, strauk je dit.

Å jau, je va inkje før kømmin dit før je fekk sjå 'n.

Fata så børsa tå aksla og la an i den trua at nå ska je ha før dagen lell, og drog så åv.

Men ho klikta berre gut!

Da kan du tru je vart sinna, og je banna børsa så den gongen at ho sea bestandi ha løppe av nå je ha skøti på andre dir eller på blenk.»

(»Kryllingen» 1889)

SMÅSTUBBER

TRANGT OM PLASSEN

Et jaktselskap var kommet til Gulsviksetra en kveld.

Det var fire karer, men bare ei seng i bua.

Men ingen sure miner for det.

Opp i senga bar det med alle fire.

De la seg alle på sida, og når de blei trøtte av å ligge på den ene sida - hypp! gjorde de alle som på et kommandorop - helt om på den andre sida.

Etter å ha tilbrakt noen timer på denne måten, fikk endelig en av dem - det var John Sandodden - etter mange og store anstrengelser, reist seg så han kom i halvt liggende, halvt sittende stilling.

Han skottet lengselsfullt ut gjennom gluggen, ut i den mørke natta, etter en gryende morgen.

»Hva er det du gjør?» spurte en av de medliggende da han så John sitte slik.

» je ville berre gvile me litte,» svarte John.

(Svend Schartum i »Kryllingen» den 24/12 - 1889)

tilbake til 1988-1 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside. 

til side 25