LEVEVEIEN FOR SMÅBRUKERNE

De va meir arbi me tømmerhøgginga før i tia.

Te felling, kvisting og bærking va 're bare å bruke øksa¨.

Seinare vart de sagir og børkespa.

Fist hadde 'røm nokon to-manns sygir, Sea kom »svansen», døm jikk over te å bruke den mest alle.

je har aller hatt noko anna arbi før andre 'ell tømmerkjøring.

Om samarn hadde je nok å gjøry heime.

je sins skøgsarbi va bra, je.

De va trivele mang ein gong når være va bra. je kjørte nå tømmer, je, og je va helst åleine, men de kunne nå vara mange søm brukte samma veigen.

Da trefte vi einan etter veigen, de kunne vara heile følja mang ein gong.

Vi kjørte mikkji tømmer innante Redæl'n og ne te Ørpe, ne me fjorden der.

Men je va mest heile bigda rundt me kjøring, je va mikji på Bjøre.

Tømmerlunnane vart lagt ve fjorden.

Om vintern va ofte fjorden liten, så de vart lange strendar og der vart lunnane lagt.

Ell så la vi lunnane utpå isen, vi måtte legge 'røm så langt utpå at døm ikkje kom i lannråken om vår'n, da tørka ikkje tømmere så godt.

Te å be'inne me hadde vi betaling før tilta, de va førsjelli betaling før grovt og smått tømmer, sea vart de betaling før kubikken.

Det hadde au sitt å si før prisen å lang veig de va, oftast va det to-vennurs veig.

Men de va stor konkurranse om kjøringa au, de va mange søm ville ha kjøring, og så vart prisen pressa ne'over.

Vi måtte hølle alt sjøl - hest og doning og anna re'skap, rauk de noko, måtte vi sjølve koste 're istan att.

Den hardaste tia va runt 1930.

(Hans Bjørka 1986

SJØLTEKT

Av Andreas Mørch

Det er en »slump» at jeg kan gi igjen denne hendinga fra ei fløveringsseter først i 1890 åra.

Far hadde greie på den fra han var lærer i Flå, nå er den for lenge sia ute av folkeminne.

Jeg synes historia er for verdifull til å bli glømt. derfor noterer jeg den slik far fortalte.

Den gjelder en del av bygdefolket, en del som vi ikke har for mye å fortelle om: ungdommen i arbeid før.

Det var tre garder i grenda, alle med fullt seterstell.

På den ene garden døde husbonden og enka blei sittende med hele ansvaret.

Ho var kjent  for å være nokså sparsommelig i stellet, ho var av dem »som ikkje legg tre sildar på et fat», sa folk.

Nå, da husbonden var borte, blei ho enda mer knipen.

Det gikk ut over alle på garden, ikke minst arbeidsfolket.

Ho var sjøl seterkjærring om sommeren, og hadde en husmannsgutt som gjeter.

De gjette mye ilag de tre guttene fra hver si seter, de gjette ihop og kvilte 'hop.

Guttene fra grannesetrene kunne ikke unngå å legge merke til at han fra den tredje setra hadde små matkopper.

Mjølkekoppen var forliten, grautebollen også, gutten kunne ikke bli mett av det seterkjærringa hadde sendt med ham i de koppene.

En dag  de hadde kvilt sammen og matkoppene var tomme, tok de to gjeterguttene fatt for å hjelpe kameraten.

De tok mjølkekoppen og grautebollen fra ham med makt, satte dem opp i ei steinurd like ved og hivde dem i småbiter med stein.

De var ikke til å bære heim til setra etterpå.

Da gjetergutten kom heim til setra etterpå måtte han bare fortelle husmora det som hadde skjedd.

Da brast det for henne, ho gråt av skam, ho visste vel at dette ville komme ut over hele bygda.

Men gjeteren hennes fikk nye matkopper og rikelig med mat som de andre gjeterne.

tilbake til 1988-1 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 15