Sjåføren svarte elskverdig på tusen spørsmål om alt og alle underveis, helt fra de kjørte over den gamle Aamodt Bro fra 1852 med inskripsjonen
«l00 Mand kan jeg bære, men svigter under taktfast March»,
og som etter mer enn hundre års tjeneste på Åmot ble flyttet til Akerselva i Oslo.
«Fjelljenten» forteller om Simoa som danner praktfulle fosser og deretter flyter mer stille.
Det er et vell av skjønnhetsinntrykk, sier hun begeistret.
Bilen når Sigdal og Solumsmoen, og vi får vite at her var en gang et kalkbrenneri.
Martin sjåfør har nok fortalt om kalkovnen som lå der fra 1866, men som snart måtte innstille drifta fordi det var vanskelig med veden.
Kolsrudfossen passeres, og «Fjelljenten» kan fortelle om møter med en egen stemningsfull duft.
Hun slipper ikke Simoa av syne, får med seg Skatvedtfossen og nevner at det ligger et teglverk der.
Men ikke at verket ble nedlagt like før århundreskiftet.
Holmen kirke får selvsagt omtale, beliggenheten karakteriseres som «enestående vakker».
Grågalten med nikkelgruvene og perlefiskerier nedenfor Prestfossen registreres også før Buicken tar fatt på turen langs Sonern.
«Ubeskrivelig vakker», utbryter «Fjelljenten», men hun bringer også litt uhygge inn i bildet.
Hun vet å fortelle at på Tjuveodden i Kråkefjorden ble en morderske henrettet i gamle dager.
Og det har hun jo rett i.
Det dreide seg om en jente som hadde drept barnet sitt.
Skarpretteren skal ha tilbudt seg å ekte henne, for på den måten kunne livet hennes bli spart.
Men jenta, som skal ha vært ualminnelig vakker, sa at hun ville at dommen måtte bli fullbyrdet.
«Fjelljenten» forteller ellers hvordan folk straffet sladrekjerringer i gamle dager.
På Tjuveodden ble de bundet til en vippestang som dukket dem ned i fjorden til de lovet bot og bedring.
Det skjedde selvfølgelig mens folk stod og så på.
«Fjelljenter» finner straffemåten fornøyelig.
«Den metoden burde gjenoptages i vårt lands straffelovgivning», sier hun.
Mildere stemt hadde altså ikke den trivelige bilturen gjort henne!
Turen går videre, Sund skyss-stasjon passeres og beskrives som et nydelig sted og så - like før Hørja krysses, må «Fjelljenter» låne Vinjes ord:
«- det strøymer på meg so eg knapt kan anda».
Utsikten nordover fengsler henne, og hun kjenner igjen «den ville, merkelig formede Andersnatten» fra Kittilsens maleri.
Og kunstnerens Lauvlia må hun jo nevne i forbifarten langs Sonern.
Verdens deiligste rekreasjonssted, kaller hun det.
Sluttetappen fram til Bakken og velkomsten der lar vi «Fjelljenter» skildre med egne ord:
«Videre biler vi frem til Sonerens nordlige ende, hvor Båsum ligger med et pent pensjonat.
Her faller Eggedøla ut i Soneren, og danner en vakker foss, hvor der er mølle og teglverk.
Ennu er vi i Sigdal - det bærer opover et stykke.
Fra gården Enger i Eggedal går vei over til Rollag i Numedal over Nerdalsskogen, som er liten grend for sig med tung adkomst til hovedbygden.
