Jeg vilde til Eggedal.
Ved å forespørre i forskjellige reisebyråer, hos kjente fotgjengere, slekt og venner, får jeg overalt det trøstesløse svar, at hoteller eller pensjonater ikke finnes i Eggedal, og at skyssskiftet er nedlagt.
Til Sigdal kan jeg riktignok få komme, men Sigdal er ikke Eggedal, som hele min hu stunder til.
Men jeg tenker som så: veien kan da ikke være nedlagt, er der en vei, må der være en slags skyss-stasjon ett eller annet steds der oppe, og jeg skriver derfor på slump til «Eggedals skyss-stasjon».
Min glede kan lettere tenkes enn beskrives, da jeg kort tid efter får et hyggelig brev fra innehaveren av Bakken skyss-stasjon i Nedre Eggedal, at vi kan få komme dit, og han opgir nøiaktig reiserute for oss.
Så er da den vanskelighet ryddet av veien».
Dette ble skrevet i 1925.
Året før uttalte Sigdal kommunestyre at det var tilstrekkelig med to skyss-stasjoner i dalen.
Likevel var fire
stasjoner i drift:
Solumsmoen, Skartum, Båsheim (Støa) og Bakken.
Fra 1926 var det bare to, på Nord-Sund og hos Ole S. Tveiten.
De ble begge nedlagt i1929.
Ellers må vi nevne at mannen som skrev det hyggelige brevet fra Bakken, var Anders Grønhovd.
Men tilbake til «Fjelljenten» og hennes reisefølge.
De startet fra Oslo Vestbane-stasjon kl. 8 en fin sommermorgen, og tre timer senere stiger de av toget på Åmot.
Slik opplever de møtet med stasjonen:
«Vi har bestilt plass i rutebilen og blir henrykt over å se at det ikke er en omnibus, men stor, god drosjebil.
Henrykkelsen går brått over til forferdelse ved på henvendelse til chaufføren å få høre at alle plasser er opptatt!
Takk, skjebne, der står vi med samt vår bagasje på perrongen, omgitt av medlidende tilskuere i kupevinduene og beglodd av de hensynsløst flirende sportsklædde unge menn som hurtig fyller våre plasser i bilen og galante overlater oss til skjebnegudinnens omsorg.
Den elskverdige stasjonsmester forteller at det går lastebil like efter, men å kjøre 60 km. på den slags befordringsmiddel er utelukket.
Jo, senere går den store omnibus, som er fremme kl. 11 om aftenen - utelukket (for dengang visste vi jo ikke den har en så bedårende chauffør!).
Finnes der da ingen drosjebil?
Jo, en privat kjører dukker op på arenaen, men eier ikke bagasjebrett - utelukket.
Så får jeg efter mange viderverdigheter rikstelefon til vår vert, som forferdet over hendelsen øieblikkelig skaffer oss bil ovenifra bygden.
Ventetiden tilbringer vi på stasjonen med å lyse velsignelser over rutebileierens hode.
(Se så, der fikk De den, min gode herr Martin!
Gjemt er ikke glemt, til tross for sommerens mange muntre bilturer!)»
Den bedårende sjåføren Martin var naturligvis Martin Vinnord.
Han begynte rutebilkjøring i 1920, og hadde etter få år en passasjerbil i rute ved siden av en kombinert post- og passasjerbil.
Denne siste bilen skildrer Andreas Mørch slik:
«Han hadde av de store fem seters Buickbilene som tok mange passasjerer og atskillig reisegods og post, bare en pakka godt og nytta plassen til siste rest.
På framskjermene var det sekker og kofferter surra grundig fast - som et lite tårn.»
Vi vet ellers at taksten var 10 øre pr. kilometer for turer over 10 km, og «Fjelljenten» har nok fått mye igjen for pengene skal vi dømme etter det hun forteller.