Han  hadde oppskrevet navnene Tukua, Nymoen og Støvern.

Ut fra disse opplysninger var det enkelt å fastslå at han var en etterkommer av Ole Olsen Tukua og hustru Gunhild Eriksdatter.

I 1986 kom Vern Bjørn Tukua på besøk sammen med sin kone, han hadde vært her tidligere, men uten å kjenne til sine slektninger, han kjente derimot slekta til sin tante Ingeborg Olsdatter Myhra.

Verns far het Arthur og var en av barna til Ole og Gunhild som blei født i Amerika.

Arthur døde sommeren 1985.

Jeg fikk se noen fotografier fra et slektsstevne i Amerika der det på et stort «seil» sto «The Tukua family» med store bokstaver.

Så vidt jeg vet er det bare denne familien som har Tukua som familienavn.

Gunhild Eriksdatter er av Hiåsslekta, og dermed har Tukua-familien i Amerika røtter fra mange gårder i Sigdal og Krødsherad.

Vern Tukua hadde med seg et lydbandopptak av sin far Arthur Tukua der han forteller om sin far Ole Olsen Tukua og fra den første tia i Amerika, hva de gjorde, hvordan utkommet var, hvor de bodde og om naboer, venner og kjente.

Arthur Tukua forteller på «reinspikka» kryllingmål.

Hvorfor han bruker dialekt som kan spores tilbake til Krødsherad, har sin forklaring i at hans mor Gunhild døde tidlig, slik at han lærte norsk av sin far som var født og oppvokst i Krødsherad.

«Veltemann» og grisungen

«Veltemann» mannen som bodde i Velta.

«Gamle Veltemann», Nils va te Haugan og henta gris.

Asså hadde'n sykkel.

Han va innom i Sandsbråtan og fekk ein pappask å ha grisongen i.

Grisongen kosta 16 kroner, og de va mange peng dengongen.

Da Veltemann kom te Slettesmiua sto're ei ongjente der og pompa sykkel'n sin.

Så stoppa Veltemann, før jenta fekk ikkje te denna pompinga, og Veltemann va så hjølpsom bestandi.

Han slengte sykkel'n sin ne'i veiskråningen me grisongen i asken bakpå.

Så pompa'n opp sykkel'n før jenta.

Etterpå tok'n att sykkel'n og kjørte heim att.

Da kjærringa fekk se'n på veien, møtte ho opp før å se på grisongen.

- Har'n vøri uroli?

-Ja, han va litt uroli te å be'ynne me, men nå har'n vøri heilt roli svara Veltemann.

Så bretta kjærringa opp asken og kikka ne'i.

Der va de ikkje nokon grisonge.

Veltemann hoppa på sykkel'n att og drog utover, han skjønte jo å grisen hadde kømmi tor asken hen, og kjærringa flaug etter ho au.

Da ho kom te Sandsbråtan kom ho Marte (mor hass Nils) nepå veien.-

Men i jøsse namn, å e're før noko nå'ra?

-Ja trur'ru ikkje- vi har 16 kroner flyganes uti veiane her,- svara ho.

Da Veltemann kom te Slette så jikk grisongen der å rusla.

Leif Rolfstad 1987

SETERVEIENE

Seterveiene (stiene) blir etterhvert borte, de blir sjelden brukt, og gror igjen.

Mange seterveier var også veier som blei brukt for å komme fra den ene bygda til den andre.

Også veiene mellom setrene blir borte.

Under Norefjell ber leserne være behjelpelig med å skrive ned hvordan de seterveiene de kjenner gikk.

Noen av veiene har Andr. Mørch beskrevet, men langtfra alle, og det er bedre å ha flere beskrivelser av samme veien enn ingen.

Dessuten delte veiene seg ofte.

De hadde en vei som de brukte når de hadde med seg dyr, eller hadde tung bør, eller begynte å dra på åra.

Ofte kom de den veien med tømmervendene også.

Men de hadde også «beinveien» eller «såmmarsveien» som de brukte til en snartur opp eller ned fra setra.

Støvernseterveien

Disse veiene er enda mindre beskrevet.

 Som et eksempel følger en beskrivelse av Støvernseterveien som er den veien jeg kjenner best.

Dette er ikke den eldste veien, den har Nils N. Haugen tegnet inn på kart.

Det er også en måte å gjøre det på, men få skrevet opp stedsnavn langs veien samtidig. forts.

tilbake til 1987-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 33