Idrett er i mer eller mindre grad et sjangsespill; men det blir ikke mindre tiltrekkende for det.

Jeg har dessverre ikke anledning til å peke på noen fremragende resultater hvad min personlige befatning med sporten angår.

Når jeg forsøkte mig i hopp da «braut jeg mest av mig håret» og var jeg med i langrenn så fikk jeg altid høre at tidtagerne hadde ventet mig for lenge siden -- men masse moro var det likevel.

Ja, engang gik det endog så vidt at man tok under overveielse å sende ut en undsetningspatrulje --.

Om det var dengang gamla på Wik bad mig inn på juleskjenk eller det var en hyggelig kaffiprat jeg heftet mig bort med, husker jeg ikke nu.

 -- Gudbevaremeivel å mye moro en alsidig anlagt idretsmann kan ha.

Enda så handikappet jeg blev, så var fegen eneste gang nesten fristet til å betrakte  mig som en «foregangsmann».

Nu skal du høre hvordan det gik for sig.

Der var kombinert hopp og langrenn i Nedre Sigdal, og jeg og han Erik på Hiåsskogen meldte oss inn som deltagere.

Han Erik var allerede dengang en landskjent «utflygar», og da jeg gik ut som siste mann hadde jeg små utsikter til å se de andre igjen uten å stå på «uttaket» --.

Der var storartet «klabbeføre» den dagen, og jeg hadde fått tak i en slags metalopløsning som jeg smurte under skiene.

De andre deltagerne mente jeg skulde smurt oppå skiene, antagelig for holdbarhetens skyld.

Sant å si så var det første gang en ærlig Sigdøling jukset sig til en premie ved kunstige midler uten min fortjeneste.

Jeg for som et uvær op over «Kolsrudbrekkne» og allerede øverst i bakkene måtte Erik Tanberg og Andreas broder se sig forbigått av en ukjendt størrelse.

Først nu forstod jeg for ramme alvor at dette måtte bli «mit livs beste løp», er det ikke så det heter?

Da jeg kom så langt som til Skatvedt begyndte metalfixseringa å gå av skiene, men da hadde jeg også storløperen Erik Rolfsrud umiddelbart foran mig.

Da jeg løp forbi, var jeg nødt til å se op til ham av den simple grunn at han gik med så høie klakker under skiene at skistavene blev for korte til å nå bakken --.

Hvordan det gik for sig vet jeg ikke; men han kom da på en eller annen måte ned på jordkloden igjen, og opgav løpet.

Nede på Skatvedtjordet fik jeg øie på Nils Svalstad i en lignende situasjon som E.R. stabbe ivei opover Ødegårds-jordene.

Gamle Bjørn Blegeberg på Sulland stod i tunet på Skatvedt og kastet gjerdestaur over løypa så vi fik skrapet av klabbene.

Da jeg fik se Nils Svalstad giret jeg op farten det likeste jeg hadde lært, og da jeg  kom til Kolsrudbrua stod en gut å skrapet klabben unna skiene hans Nils.

Jeg følte trang til å stikke innom min koselige lærer Y.... å få en kaffekopp; men da Nils beinet ivei gjorde jeg det samme, og vi fulgte hverandre som to apostler resten av løpet .

Nils gik ut som første mann, og da vi gik over mål ved Nedre S. Forbruksforening, hadde jeg fullført løpet på 6 og et halvt minnut kortere tid enn ham.

lik kan det gå når det «går som smurt» for den ene og klabber for de andre.

-- Efter oss innfant de andre deltagere sig, ikke «pr. omgående», men på hesteskyds en halv time forsinket.

Efter den dag var det almindelig å smøre endog om det var skiføre.

For ikke å ødelegge mit gode navn og rykte, og mit letkjøpte renome som langrennsløper, deltok jeg aldrig mere i skirenn --.

Hoprennet foregik i «Berganbakken» samme dag som langrennet, og da jeg var så heldig å stå prøveløypa å nesten en til, fik jeg centralforeningens premie, et par askeski; fra Torstensens skifabrik på Bygdø.

Det var kanskje ikke av veien å si noen ord til ungdommen fra en gammel stabeis som var ung engang.

Derfor våger jeg å tilkjennegi mit syn på sporten av idag, i noen få ord.

Skiene er på mange kanter av landet et uunnværlig fremkomstmiddel.

Nutidens samferdselsmidler har vel til en viss grad ophevd skienes direkte nytteverdi i det daglige samkvem; men som et middel til utøvelse av idrætt er skinteressen stadig stigende blant landets ungdom.

En hører ofte gamle folk klage over friidrettens og skiidrettens rekordjageri.

Ja du veit «kua glømmer den ti ho var kalv».

Var det så at ungdommen aldrig overdrev noen ting, da hadde vi vel ingen ungdom lenger.

Vi var like gamle alle sammen.

Det er vel ikke uten betydning for skisporten som folkeidrett at dette vesle folket vårt kan renne i flokkevis av gutter til verdens største skistevner og vise at Norge fremfor alt er skibakkeløpenes skinnende land.

Ingen sted i verden er skiløpning blit et så gjennomført folkeeie som her i Norge.

Vi som er gamle lurer oss nok av og til, til å skåtte i blae eller høre i «Kringkastinga» når gutta våre er ute i verden på skøiter eller ski.

Vi ser utviklingen!

Selv om vi gamle «ikke hoppet lenger enn staven rakk», så følger vi da med om vi kanskje av og til lurer litt på når disse storhopperne våre kommer ned igjen på vinterføre --.

I «kampen for tilværelsen» er der mange hopp, mange tversvinger og seige motbakker.

Lykkelig er den ungdom som er trenet til å klare sig i en snever vending.

En slik trening er all sund idrett.

Vi som er gamle må kanskje av og til si som Olav Duun til guttene våre:

 «Vær glad når far din veier hver evne som du eier».

Du som er ung idag og har fremtiden foran dig vil nok før eller senere under livets seilads få se kjølen.

 «Når det krengende skjer du må friste hvor langt og hvor lenge det bær».

Når enden er god er alt godt!

Og har idrettslivet hjulpet til å gi dig «en sund sjel i et sundt legeme», da kan der kanskje sies om dig at «endaa i den stunn han døyde paa tunga vitt og løgje laag».

«Da kan fedrene sjaa att paa jordi aa kjenne sit folk aa sit land».

Til lykke med dagen! Hold frem som du stevner.

Horgeseter januar -36

Hilsen «1/2vor» (Kvisle)

tilbake til 1987-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 29