SKISPORT

Av Halvor Kvisle

Da Nedre Sigdal Idrettsforening feiret 90-års jubileum hadde de som sto for utgivelsen av jubileumsberetningen funnet fram et brev som Halvor Kvisle skrev til Arne Thingelstad i forbindelse med idrettsforeningens 50-års jubileum. Halvor Kvisle varen flittig brevskriver, og han skrev bl.a. også mange debattinnlegg i avisene. Han undertegnet seg med , «1/2vor».

Fra stiftelsen av N.S.F. har jeg lite å fortelle, da jeg flyttet op til kirkebygden ved de tider.

Noen protokoll ble neppe ført ved foreningens fødsel.

Min bror Andreas var kanskje foreningens første formann.

Knut og Nils Bergan var blant de første skiløpere.

Lars Sulland (Blegeberg) og Nils Svalstad var også straks med.

Disse to deltok i skirenn ved Prestfoss og tok nok også premier.

Nils var best i langrenn og Lars i hopp.

Han deltok i Rustand-bakken ved en konkurance om en vandrepremie og gjorde det bra såvidt jeg husker.

Blant sund og  frisk ungdom er der neppe noe som er mer smitsomt enn interessen for sport.

La mig fortelle litt fra den første føling med «sportsdilla».

Far var engang i Drammen og han snakket der med Torjus Hemmestveit og bror hans.

 Disse to Telemarkinger hadde forbauset hovedstadens sportsinteresserte publikum ved sine prestasjoner i Husebybakken ved Oslo.

Far fortalte at disse to pionerer brukte «viubann» bak om helen å inkje bare over «toa».

Selvfølgelig syntes han «de va stigge greier aa binne paa sei skiene slekk»--

Interessen var vakt og jeg husker godt at Andreas og jeg i all hemmelighet laget de  første «bakbindinger», som vi kalte det, av vriene bjørkeviur som vi strammet ved hjelp av en grov hyssing over vristen.

Borte i «Anfinnrudbakken» prøvde vi oppfinnelsen, og da ingen store ulykker inntraf trods en luftseilads på 10 a 12 m, varte det ikke lenge før «bakbinninger» av  viur» og surere av «spanskrør» var annerkjendt som nødvendig skiutstyr.

Det første jeg husker av skirenn var et renn for skolegutter, i Berganbakken for over 50 år siden.

Løpet blev startet oppe ved husa på Bergan, og avsluttet på forskjellige steder nedover bakken. Stilen var det ikke nøie med, det gjeldt bare å holde det gående til man nådde elven under bakken.

Min bror Andreas var bare en liten vabb dengang, og det var sikkert  første gang han deltok i skirenn.

Resultatet var yderst opmuntrende for tilskuerne; men var sikkert hans største skuffelse hvad håpet om premie angik.

Ved en avsluttende serie kollbøtter midt i bakken, mistet han selvfølgelig skiene, og  humøret var sikkert på bristepunktet da han grov sneen ut av ørene og «kapflaug» med luva si resten av bakken....

Ved dette renn var det bare de ælstegutter som deltok i hopp.

Fallprosenten var meget stor, og det var bare en vell avbalancert «lusing» av hoppet som gav utsikt til premie.

En gammel mand, Anders Hjerpethon fra Lyngdal, var dengang ute ved Solumsmoen på grisehandel.

Han var kjendt som en førsteklasses skiløper av den gamle typen, og det varet syn forguder og især for gutter, da han med full fart satte utfor hoppet med trøieflakene rett bakover, og det lange skjegget fraglende til begge sider.

Han hadde ingen påbinninger, men brukte tåhetter av geiteragg.

Et vittig hode sa at  han aldrig hadde klart det hoppet hvis han ikke hadde hat så langt skjegg --.

Småguttene strøk sig over haken for å undersøke om der var utsikter til skjegvekst og plassering ved senere anledning--.

Ved disse tider var skirenn med premieutdeling kjent på forskjellige steder i bygden.

Oppe ved Prestfoss blev gjerne startren foretat fra Hovden med avslutning nede i bygden.

Løpet var en kombinasjon utfor - hopp og langrenn, gjerne med flere hopp i løipa.

Stav, helst en dugelig granstaur, med trinser eller bremseklodser var tillatt og blev altid eftertrykkelig benyttet som støttepunkt ved kritiske situasjoner.

Ved disse renn var tiden avgjørende.

Et større eller mindre antal «fantekjerringer» hadde liten betydning.

Fra Hovden og nedover til Kringstad var sikkert nok et utforrenn som det sto respekt av, og noe stort antall deltagere kunne man neppe regne med.

Jeg husker et renn med start fra Rustand under foten av Olhovd og ned på Kråkefjorden, dette var heller ikke å spøke med.

Farten var faretruende når man passerte hopp laget over steingjerder, steinrøyser m.m. og nesten flatt terreng  nedenfor.

Prisdommerne Mads Haugan, Petter Piskerud med flere hadde tat opstilling nede på Kråkeisen hvor utgangspunktet var synbart.

En hel del tilskuere var samlet ved alle kritiske punkter, og spenningen var stor når signalet var git for klar start.

Det varte heller ikke lenge før det første offer viste sig i faresonen.

Trods de mest fortvilede anstrengelser for å holde sig på beina og staven, gik det i de fleste tilfelle slik at skiene kom på vilspor og tok ut i verden på egen hånd.

Løperne kunne altid gjøre sig regning på velvillig assistance fra interesserte tilskuere når det gjalt å innfange bortløpne ski eller erstatte brekkasje av ski eller stav.

Disse høist ufrivillige heftelser var kostbare sekunder, og det mest ergelige var å se nestemand passere ved anvendelse av de mest utsøkte forsiktighetsregler.

Det var ikke skjelden at «lusehoppere» og «stavkarle» nådde frem til premie; mens den uforferdede våghals bare våget men ikke vant.

Det var ikke altid at lykken stod den dristige bi.

Efter slike skirenn var der altid dansemoro om kvelden hvor grendens vakreste jenter møtte op efter at de hadde fulgt dagens akkrobatøvelser med smil og latter.

Det fortelles adskillige historier om uheldige skiløpere som «tok det igjen på kveldskanten» o.s.v.

I gamle dager måtte man ha skiføre for å avholde skirenn, nu bare smør man, ikke  med tålmodighet, men med noe som passer for anledningen, enten det nu blir nest eller fetlig smørning.

Den smørjinga er en kunst for sei sjøl det.

Det er ikke sikkert at samme smøringa passer for hele langrennet, og da har det nok hent at den uheldige må «smøre sig med tålmodighet» hvor den heldige kan «smøre haser».

tilbake til 1987-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 27