1987-2-11

Svaret var nei, og en av de svenske koner lot seg også formilde til å gi dem en «Biscuit» fra sitt svinnende forråd.

Med denne niste dro de så ut igjen, denne gang på den 15 mil lange vandring til Norway Lake.

Etter mange viderverdigheter og aldeles utmattet etter å ha tråkket gjennom det lange gresset med utslitte sko, hender og ansikter røde og oppsvulmet av de umettelige moskitoer og nesten rasende av sult, nådde de endelig fram til stedet hvor Norway Lakes kirke nå står, og så den vakre landtunge stikke ut i sjøen.

Den var jevn og nesten flat, omkranset av store trær, med sjøen på tre sider.

Så fagert et syn hadde de ikke sett på hele sin vandring, og denne landtunge ville de alle ha.

De ble ikke enige, en påsto at han hadde sett den først, en annen at han hadde uttalt seg først, den tredje at han var eldst og derfor hadde valget osv.

For å avgjøre saken, skulle de springe om kapp for eiendomsretten.

En stor eik står ennu på landtungen, og den var målet.

Even Railson visste med seg selv at han var den raskeste og skulle derfor i sin stormodighet holde seg litt tilbake, men det hadde nær kostet dyrt.

Da de andre fikk forsprang, merket han for førstegang at Emil Falk var både kalvbent og skjevhælet, og synet av disse skjeve hæler som tross eierens utmatelse, gikk som trommestikker, var så latterlig at det nesten overveldet ham.

Men han fattet seg, kastet seg inn i løpet og nådde eiken først og ble eieren.

Even Railson ble en meget berømt mann i Kandiyohi county.

Han var en kjempe i legemsstørrelse med en dristig, myndig, litt brautende opptreden, som imponerte både hvite og røde.

Han ble også kjent i andre deler av Minnesota og Dakota hvor han kom på hestehandel og tresking.

Mange fornøyelige historier stammer fra disse turene.

Han avlet mange flinke traverhester, og deltok flere ganger, med vekslende hell, på travbanene i Paris, Antwerpen, London og andre steder.

Han gjestet også fedrelandet seks ganger og ble en velkjent skikkelse der.

Even Railson ( fot tatt fra Ivar Sæter, Krødsherad )

lenke til Norway Lake


1987-2-12

EVEN RAILSON  (Trykt i «Decorah-Posten» 1922)  side 12 og deler av side 13.

 

Even Railson, Pioneren, kjæmpestor og

seig som Ek,

satte Spor og Merker fler'end nogen Mand

ved Norway Lake.

Fandt til dette Vildnis frem først og

tømred' op et Hjem.

Øxen svang han først i skogen, først i jord

han satte Plogen.

Sammen reiste didhen trende unge Mænd

fra Sigdals Fjeld.

Nær nu stod de Færdens Ende, Valhovd,

Falk og Even selv,

tog en Hvile netop hvor Gunder Borgen

endnu bor.

Fodesaar og vel udmattet slumred' ind de

der i Krattet.

Kort blev Søvn og søde drømme -

Myggen bed dem alt i et,

Regnet øste n ed i Strømme - værre Veir

var aldrig set.

Tordenskrald og kvasse Lyn døvet Øre,

blænded' Syn,

men Naturens Brag og Larmen jog dem

Modet ei af Barmen.

Ud af Krat og sumpigt Lænde skred de

frem mod aaben Mark.

Før de anded', stod de trende midt i skjøn

naturlig Park,

Præri - Skog - en deilig Sjø, Næs og

Bugten, ja en Ø.

Falk med Gosen Stedet lignet': Yndefuldt

 av Gud velsignet».

Even stirret frem, tilbage, mønstret Skog

og Præriland,

higed sterkt i Eie tage Stedet helt med

Land og Strand.

Fast han mente, trodde plent Himlen hid

ham hadde sendt,

Hjem at bygge hist ved Lunden, han alene

raade Grunden.

Frem han bar i Ord sin Tanke, sa sin Tale

saadan an:

«Dette Land ved Sjøen blanke - lad det

gaa til rappest Mand!

Bedst vi greier Tingen saa - lad til Vædde-

løb det staa.

Maalet være store Eken hist derhenne,

nær ved Laken».

Falk og Valhovd gav sit Tykke, gik med

Even ind i Pakt,

satte Lid til Slumpelykke, saa ei Evens

lure Agt.-

Skjønt de sprang i skakke Sko, holdt de

Farten ganske god,

men til Eken, Løbets Ende, naade Even

før de tvende.

Slig begyndte han sin Bane i den vilde

Egn ham kom,

fra denne Tid han fik den Vane hin Bedrift

at mæle om.

Kom til Gaards en Gjest, en Ven, nævnte

stolt han altid den:

«Vel-se-ri», i dette Spranget vandt jeg

Prisen - dette Landet».

Viljesterk i alt var Even, Skud af Viking,

vild Berserk,

aldrig han af Frygt var greben selv i

farligt' Voveverk.

Djerv og dristig gik han ind paa, naar det

gjaldt et Maal at naa.

Gik det ei med Taal og Lempe, brød han

frem med Storm, den Kjæmpe.

Kraft han folded' ud i Virke, førte mange

Jern i Ild,

Skjøttet Farm og bygget Kirke, lagde sig

et Sagbruk til.

Splitted' «Rails» og saged' Plank, svang i

Engen Ljaaen blank,-

rydde Mark, var flink som Træsker - drev

med Kjøb og sal af Hester.

Først paa is-lagt «Laken» kjøre, først at

bryde Vei i Sne,

staa ved fjerne Frændes Døre, førend

Dagslys var at se,

træde ind i Helligdom førend Prest og

Klokker kom,

Træk som disse fulgte Even al den Tid

han var herneden.

Luevarm var Evens Glæde, naar han

kjørte

Ganger rask,

saa du bag dig ham i Slede, fo'r forbi dig

han i Hast.

Smilte skjelmsk og tordned' ud: «Kjører

endnu du med Stud»?

Folk den Hilsen ofte hørte, naar paa

Landsens Vei de kjørte.

Gjested' ofte Fædrejorden, hvor til Mand

han voxte op.

Sæl han gjensaa Krøderfjorden, Norefjelds

den fagre Top,

Op og ned i Bygden han kjørte eget

Traverspand,

thi han førte med fra Vester over Havet

Snes med Hester.

Saa en Dag i Fædrelandet kjørte han paa

«Karl Johan».-

 

Fra en Skare stor og blandet - Byelite

Bondemand-

lød Hurra for Landets Drot, mens han

drog fra Ting til Slot

- Even jog sin Traver «Marten»

Kongeskyds forbi i Farten.

Gram i Hu blev Kongekusken: «Saadan

Færd er Spe og Spot!

Tænk, den lumpne Bonderusken vover

smede Folkets Drot!»

Kongen tog det alt med Ro, skjønte

Spøgen godt og lo,

gjerne slog han strax til Ridder Even bold

fra Vestens Vidder.

Hen til Evens aabne Døre tren der Folk i

Flok og Rad,

fram for disse lod han føre Øl og Mad i

fulde Fad.

Vistnok aldrig Afholdsmand, aldrig heller

fuld var han.

- Fyllefant, enhver beruset bødes Snaps

ei der i Huset.

Bagom Brask og Braak og Leven slog et

Hjerte varmt og ømt.

Brave Folk, som kjendte Even, helst ham

saadan har bedømt.

- Gik der Ord om Trang og Nød

Junker Gylden fram han bød,

svigted' ei i Velferdsvirke, støttet Verk

som gavned Kirke.

D. C. Jordahl

 

 

 

 

 

 

tilbake til 1987-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13