Så var det ikke bare Krødsherad det var en begivenhet for da Kong Oscar II åpnet Krøderbanen i 1872, men det var det også for Sigdal. Krødsherad hadde da i lengre
tid hatt båtforbindelse med Krøderfjorden, idet 'Haakon Adelsten' ble satt i drift i 1861.
Den stasjonen som ble plassert ved nederste ende av Krøderfjorden ble derfor et viktig knutepunkt også for Hallingdalsbygdene.
Selv om Krødsherad nå idag er blitt et moderne utfartssted, og med internasjoalt ry over seg, så kan det nok være at det, iallfall blandt de eldre kryllinger, finnes mange som med en viss glede tenker tilbake på de dager da 'Krøderen', Norefjell' og 'Spirillen' svingte ut fra dampskips bryggen ved stasjone.
Høysesongen for Krøderbanen og Krøderen stasjon var selvsagt da
skinnene til Bergensbanen ble slynget opp gjennom Hallingdal.
Strekningen fra Vikersund til Krøderen har sin historie, vi kan bare tenke på Ramfoss i dets glanstid.
Det er en tradisjonsrik banestump som spenner betraktelig videre enn bare strøket omkring Krøderen stasjon.
Nå er selvsagt dette noe som hører fortiden til, - det er en meditasjon over det som har vært en gang, - men slikt noe spiller alltid inn når en avgjørelse skal tas.
Vi tror at de som har funnet sine hjem langsetter Krøderbanen og i den vakre Krødsheradbygden vil sitte igjen med et stort savn den dagen det ikke glir noen personvogner fram på disse skinnene.
Krødsherad har i høy grad vært underlagt utviklingens lov, men skulle det ikke være plass også til Krøderbanen innenfor denne rammen?
I TØMMERSKAUEN
Vi ordna på tømmerveiane om sommar'n.
Vi skaut vekk bersskøltar.
Ofte va'n Tron Larsen me.
Je huksar at 'n Nils Lia og je laga te veiar innpå setermarka eingong.
Ell' så va're å ordne te veiane me snø om høsten.
Vi la opp snø og tråkka te.
Så kjørte vi noen vender me bare noen få stokkar te å b'ynne me før å få jamna te veien.
Som småfant kan je hukse at 'røm brukte sekkar på beina te hestane, de va helst når de hadde kømmi stor snø, og vi ikkje hadde fått lagt veig om høsten.
Ellers va vi sammen om å måka veiar åvante høgda, alle som sku ha kjørt fram tømmer.
Je huksar i 1938, da snøga de mykji utover høsten.
11. november drev vi på me treskinga, men vi måtte få kjørt gjennom tømmerveigane, da va're bare vi som hadde kjøring innante setermarka, men vi kom gjennom den dagen.
Dagen etter va're kømmi like mykji snø, og vi tok ut om måran.
Vi brukte fire timar te vi va på høgda, og de va kul mørkt da vi kom neatt om kvell'n.
Da va're 1,40m me snø på Høgsetermyra, bare laus snø.
De va stor førekjell på hestane.
Vi hadde ein hest som va så hissig, den måtte bestandig gå fysst.
Men va're paukint masa 'o seg helt ut, 'o ga seg ikkje, og te slutt begynte 'o å bogskjælve, da fekk vi bytta på.
Da sette vi Bron te å gå føre, den gikk så rolig i snøen, og da 'n va så passe svett, stoppa 'n og gvilte på.
Vi hadde ikkje noko pass me'n, han passa seg sjøl.
De va skøgshest de!
Nils N. Haugen 1986
Ve' Flåtastøa va're mykji bading da je' va' gutonge.
Rett over ælva va' badeplassen te' døm som budde på vestsia, der
va're au fint å