Ved Warm Springs hadde vi tenkt å stanse for natten, men da vi ikke kunne finne havn der, måtte vi reise hele natten uten å finne et eneste gress-strå til hestene.

Om morgenen fant vi en brønn, hvor vi vannet.

Litt lenger fremme fant vi havn.

Der stanset vi og spiste frokost.

Fra fredag morgen til lørdag morgen reiste vi 65 mil.

Kl. 9 lørdag morgen dro vi videre og fant ikke vann, før vi om aftenen kom til Walker Lake hvor vi stoppet natten over.

Den dagen reiste vi 20 mil.

Søndag morgen kl. 4 var vi i full gang igjen og drev på til kl. 11 før vi fikk noe å spise.

De siste tre dagene har vi hatt meget dyp sand å komme gjennom, og så har det vært meget varmt.

Om ettermiddagen måtte jeg sette på fire vognhjulsringer før vi kunne dra videre.

Drev 25 mil.

Mandag den 19. kom vi til East Walker River.

Der blir vår fører nødt til å stoppe fire-seks uker for å få hestene i god stand igjen, da det ikke skal være havn å finne før man kommer fram til California p.g.a. at det ikke har regnet på lang tid.

Derfor har farmerne vært nødt til å drive kyrne sine tilbake til East Walker River for å finne mat til dem, inntil det kommer regn og setter gresset i vekst.

Vi har ligget her fra mandag til torsdag og ventet på at vår fører skulle ta oss til bestemmelsesstedet.

Onsdag den 21. A. B. Andersen ikke frisk.

Han har de to siste dagene vært meget syk, men er nå meget bedre, så han er i stand til å bli med oss videre.

Endelig fredag den 23. løsnet det, og vi er nå på reise igjen, men det var meget tungt for vår fører å gjøre det, da han ikke aktet å ta oss med lenger.

Men vi var bestemt på å reise, og hvis han ikke hadde tatt oss med etter sitt løfte, hadde vi kommet til å banke ham grundig.

Den aftenen kom vi til Wellington Station, som ligger ved East Walker River.

Vi reiste 25 mil den dagen.

Etter at vi hadde spist frokost denne dagen, lørdag den 24., reiste vi videre.

Kl. 11 kom vi til Ellens Tavern.

Der traff jeg en mann som fortalte meg at det var arbeide å få på en ranch, dersom jeg ønsket å stoppe på denne siden av Nevada Mountains, og så fortalte han meg at det ville være et slumpetreff å finne arbeide hvis jeg reiste til California.

Da jeg hørte dette, forlot jeg og min kamerat A. B. Andersen trenet og reiste opp Antilope Valley, og til vår lykke fant vi arbeide samme dagen.

Den mannen som var fører på ferden, kjøpte opp hester og muldyr og drev dem vestover til California for å selge dem med god fortjeneste.

Alle som var med hjalp til å føre og jage, men de fikk ingen betaling for dette.

Denne A. P. Andersen, som var hans kamerat, var skredder.

Han reiste siden til Watertown, S. Dak.

Anders O. Anderson ble konfirmert av presten Stub i den gamle Muskego Kirke.

Hans far, Ole Anderson, var med på å bygge den første norske kirke i Wisconsin.

Dette kan sigdølene være stolte av.

Even Hegg ga der ut sitt første norske blad, 'Nordlyset'.

I Nevada arbeidet Anders på farm et års tid, og et år med å hugge favneved.

Han reiste så tilbake til Missouri.

Like ved St. Joseph oppholdt han seg et års tid.

Her hugget han ved og 'Chingle Blocks'.

Derfra reiste han opp til Illinois med en krøtterdrift og derfra tilbake til sine foreldre i Wisconsin.

Han arbeidet igjen som smed, inntil han i 1871 reiste til Cottonwood County Minn. og tok seg 160 acres land på 'Homestead'.

 I  1873 kom gresshoppene og spiste allting, så Anders reiste til Scott County og arbeidet med tresking en tid.

I 1875 ble han gift med Gunhild Medrud som er fra Krødsherad.

De har siden bodd på farmen sin i Ann Township nære Bevere.

I 1925 feiret de sitt gullbryllup.

De har en sønn, Oscar Arnold Anderson.

Mrs. Andersons foreldre var Anders Medrud og Mari Ellingsdatter Medrud.

De utvandret fra Krødsherad i 1870 og kom til Browntown, Green County, Mis. hvor de var et år.

De flyttet så til Cottonwood County, Minn. hvor de bodde til sin død.

KRØDERBANEN

Av Ole O. Bakken

Krøderbanens skjebne har med jevne mellomrom vært framme til diskusjon i ganske mange år. Under Norefjell har fått anledning til å referere hva som blei skrevet om banen i januar 1957, altså for 30 år siden. Ole 0. Bakken skrev for D.T. & B.B.

Krøderbanen er kommet fram i dagens diskusjon, og det er helst faresignal for denne gamle banestrekningen.

Folk som har bosatt seg langs disse spor, tenker sikkert med et visst vemod på den skjebne som er tiltenkt banen.

For oss på den andre siden av åsen spiller den selvsagt ingen rolle idag, men allikevel har vi en viss forkjærlighet for Krøderbanen.

En gang i tiden var den av stor betydning også for vår dalføre.

I over 100 år har det vært farbar kjørevei over Råenskogen.

Og da Krøderbanen ble åpnet i 1872, var det ganske naturlig for Kirkebygden i Sigdal, og forresten også for den øvre del av dalen, å legge endel av trafikken over dit.

Før hadde den i sin helhet gått ned dalen til Modum.

(I enda eldre tid gikk ferdselen helst på tvers av dalene.

U. Norefj. anm.)

Da så Sigdal fikk fast postordning med postgang to ganger i uken, kort tid etter at Krøderbanen var åpnet, ble også posten hentet fra Krøderen stasjon.

Det var en ordning som varte helt fram til 1886.

En mengde varer ble også fraktet over skogen, til og fra Krøderen.

Det var en slitsom vei, og hvis lasset var tungt, som det var i de fleste tilfelle, så ble det en vond dag for den vesle hesten foran langvognen.

Da Sigdal Nikkelverk, dalens største industrielle bedrift inntil idag, ble satt igang i midten av 1870-årene, gikk også dens produkter over skogen til Krøderen.

Langt inn i dette århundre gikk det tunge varelass fra Krøderen over til Sigdal.

Det er sikkert mange, selv idag, som husker Torger Løkka - Torger Hartz som mange sa  som en bestemt dag i uken kom fra Krøderen med den store kassa breddfull av 'kjøpebrød', fem for en krone.

For mange sigdølinger, og eggedølinger med, ble Krøderen det siste punktet på veien bort fra hjemmet og ut i det ukjente, når de en tidlig vårmorgen sto der på plattformen med den dyrebare Amerika-biletten i lommen.

Mangen ungdom fra vår dal trykket her for siste gang far, bror eller nærmeste nabo i hånden med takk for skyssen over skogen.

Hit kom også en og annen tilbake, når de hadde levd mange år ute i den store verden.

Da var det å finne fram til Bøe eller Glesne for å få skyss over til hjemmet.

Inntil for en liten menneskealder siden gikk skysshestene, ofte med sine tunge lass, sent og tidlig over Råenskogen.

Her er servert mange historier og mang en skyssgutt har dubbet i sleden eller karjolen når han kjørte alene tilbake.  forts.

tilbake til 1987-1 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31