På Ringnes var det lenge et gjevt brudesølv. Sølvkrone med belte, kjeder og søljer.

Ringnessølvet var berømt og gikk på lån til alle brylluper i Krødsherad, Flå og Eggedal.

Det kom til Ringnes på den måten at dattera på Ringnes var på setra om sommeren.

En dag kom det en haugakjerring med ungen sin inni bua til henne.

Haugakjerringa reiva ungen ved peisen, men mens hun holdt på med det, spratt det en gnist fra peisen og bort på reiven.

- Nå spratt det på reiven - sa Ringnesdattera.

- For det at du sa fra skal jeg gi deg noe - sa kjerringa.

- Når det kommer ei brudeferd hit, skal du la deg pynte til brur og ikke være redd for noe. -

Neste dag kom det ei stor brureferd til setra, de tok Ringnesdattera og satte på henne brudekronen og pynta henne til brur så det reint skein av henne.

Men heime på Ringnes blei hunden reint besatt, så festemannen hennes tok hesten og fulgte hunden opp seterveien.

Da de kom et stykke oppover mot fjellet, møtte de brure ferden og da festemannen fikk se Ringnesdattera i brudedrakt, tok han børsa som han hadde med og skaut over hodet hennes.

Dermed blei brudeferden borte og Ringnesdattera fikk beholde brudestasen.

Men spira var skutt av krona, og de kunne ingen få loddet på igjen.

I Sigdal sang ei hulder til dattera si:

Opp Sigrid Såvalrud,

Mjølke di ku

Nå skinner sola i Suluskar,

og ennå sover du.

To tømmerhuggere i Sigdal fikk flere ganger besøk av to jenter borti skogen.

Jentene ba tømmerhuggerne heim til seg.

Ved en stein skulle de finne en nøkkel som skulle låse opp døra til heimen deres inni i fjellet.

Ja, guttene gikk, fant nøkkelen, låste opp porten og kom inni fjellet til et gillt slott.

Der satt det ei gammal kjerring og leste i ei bok. En av karene ville vite hva hun leste.

- A, vi har samma trua som dekkan, men vi er de nedstøtte, - sa kjerringa.

Det var engang i tiden to søstre og en bror.

Den ene jenta var svært fling og vakker, mens den andre var stygg og slem.

Broren fant på at han skulle melde fra til kongen at han hadde ei søster som var svært vakker.

Kongen kom med en gang for å se denne jenta, for alle eventyrkonger var glad i vakre jenter.

Men den stygge søstra var misunnelig på søstra si og kasta henne i sjøen før kongen kom, og broren kasta hun i ormegården.

Men denne stygge søstra ville ikke kongen vite noe av, og da han trodde han var blitt holdt for narr, var han svært sint og vond.

Men den vakre søstra druknet ikke i sjøen, hun fløt på klærne, og hun hadde fått med seg langeleiken sin, og hun spilte på den og sang mens hun dreiv i sjøen:

Jeg og min hund og min langeleik

må på sjøen drive

Min broder ligger i ormegård.

Omsider dreiv hun ned i vassrenna til mølleren.

Dit kom hun seilende tre torsdagskvelder, den tredje torsdagskvelden tok mølleren henne opp.

Så kom kongen og fikk se henne.

Hun blei ei stor dronning.

Broren blei tatt opp av ormegården, ormene hadde ikke gjort ham noe fordi han var uskyldig.

Men den vonde søstra blei straks kasta i ormegården, og henne stakk ormene ihjel mens hun vrei seg sju ganger verre enn noen orm.

Det var både sant og visst.

Gunhild Flaglien minnes fra sin barndom at Berta Horn i Lier en dag skulle på setra etter mjølk.

Da hun kom oppi liene, fikk hun se en fin bøling og hørte bjeller.

Hun undres enda over at budeia hadde sluppet ut kuene så tidlig.

Men da hun kom på setra, lå budeia og sov, og buskapen sto bundet i fjøset.

Da Berta seinere på dagen gikk nedover igjen med mjølkespannet i handa og rømmeflaske tredd på en kjepp over aksla, ropte det tett ved:

- Berta, flaska di fær av kjeppen!

- Berta kvakk, så hun holdt på å miste flaska.

En haugakar var siden ofte på frieri hos ei jente på Horn.

Husbonden hennes måtte radt til Kristian for å kjøpe bøvergjeld, før hun blei kvitt tussen.

Gunhild Flagliens mor og bror skar en høstdag på Sørbråtan på Skustad.

Rett som det var kom det rekende en stor fin bøling nea åkeren.

Den gikk stillferdig og hadde ikke bjeller.

Gunhilds far mistet en dag et reip.

Han trudde han kanskje hadde kastet det bort i seterveien, og da mannen på Drag også hadde reist denne veien, var han bort til Drag og spurte etter reipet.

Men ingen hadde sett det.

Kort etter fant noen det i Kirkerudveien hvor ingen fra Skustadgrenna hadde reist.

Det var haugafolk som for moro hadde dratt det hit og dit.

Haugafolket budde i Hørtekollen.

I Flaglia fiska døm ofte i Førenelva, døm fiska gjenne i Plommetjenn, de' va'kje lite fisk døm tok der, de' va' helst på maskehopp om høsten.

Gunhild og Gulbrand Flaglien hadde 14 barn (13 voks opp), de hadde 75 barnebarn og 151 barnebarns barn.

Arvid Dahlen 1986

tilbake til 1986-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 25