Det vi idag kaller overtru, var endel av hverdagen for våre forfedre, den var vevd inn i det daglige liv.

Fra 'NU' nr. 39, 15 desember 1908 tar vi med endel historier fortalt av enten Gulbrand eller Gunhild Flaglien.

Peder Hansen Hov (f. 1786) og Gunhild Helgesdtr. Båsum budde på Haga (besteforeldre til Gunhild Flaglien), de hadde 14 barn, et av dem var sykt.

En dag kom det inn ei 'fente' på Haga.

- Dette barnet får ikke dø før det blir 'åtgjort' -sa fenta.

- Ajau, ve' - sa bestemor, - trur du noen kan oppholde Guds time?

- Ajo, men gi meg litt søt mjølk, så ligger barnet lik om 8-14 dager, -- sa fenta.

Barnet døde kort etter.

Tatrene ville ofte tvinge seg til almisser.

Engang kom det en tiggerkjerring til bestemor, som gav henne en dugelig almisse.

Men kjerringa var ikke fornøyd, hun ville også har et kjøttlår.

- Nei, du får ikke mer nå,- sa bestemor.

- Så skal du miste mer for mindre, -- truet tiggerkjerringa.

Men det skjedde ingen ulykke denne gangen.

Nissen blei oftest kalt tomte eller tuftekall.

Gulbrands far var møller.

Engang tverrstanset kvenna for ham.

Far tok da et talglys og kikket ned på kvennkallen.

Der fikk han se en liten skjeggete tomtegubbe stå og blåholde kvennkallen, og han skoggerlo mens vannet fosset omkring ham.

Gråbein va' de' mykji tå da'n Gubbran' vaks opp.

Eingong følte et par skrubbar etter'n, ne'i skauen nea Grimeli.

'N Gubbran' flaug fram te' Bjøresetra og fekk kømmi seg inn i bua der.

Der fortælte 'n om dessa som hadde følt'n.

Mens 'n snakka om detta, tok gråbein ei jeit utpå vøll'n.

Da 'røm opptaga detta, flaug 'n Gubbran' etter, så gråbein måtte sleppe jeita.

Men da 'n se'a kom opp te' Nordli, såg'n ulven framom sei me' ein sau på ryggen.

Sea fant døm igjen bogen a' sauen.

Gunhild kan hukse frå 'o va' lita at skrubben tok bikkja på Horn i Lier.

En av Gunhilds forfedre kjørte fra Sigdal til Drammensmarken.

Han kom ut for ulv som kom etter og satte labbene oppi sleden.

Mannen tok øksa og hugg labbene av ulven.

Da de andre ulvene merket blod, begynte de å slåss seg i mellom, og mannen slapp fra dem.

'N far og 'n fabbro og ein ifrå Orebråtan va' oppi Vikstjenne' å fiska.

Om nåtta gjorde 'røm opp ein varme.

Dom låg ve' varmen, men sov ikkje.

Rett som de' va' sto 're ei fin jente ve' varmen.

Ho heisa på stakken før å varme seg, men da fekk døm se at 'o hadde rompe.

Ein a' karane tok ein varme og stakk borti rompa hennas, men da reste 'o me' jammer og skrik.

Borti haugen hørte 'rom nokon lo og nokon jamra seg og nokon skjellte.

Døm som lo sa:

- Hi, hi, hi, nå brente døm tussen på 'o Gjiri.

På Ramsta' høit døm på å brygge te' jul.

Mann' sto boli sjole' og høgg juleve'n.

Så kom de' ein tuss åvante åsen og sa:

- Du Hælje, som på bokkehønn tælje, kan du skikke meg et bu' te' Ramsta' fram, vogga valt og Surel' brann.

- Surel'n va' ungen hass.

Men nå va' tussekjerringa inne i kjøkkene' på Ramsta' og stjal juleøl.

Da 'o hørte at vogga hadde vælva og ongen brent ihæl, b'ynte 'o å jamre seg,

- jeppe, jeppe

- de' va' rop om hjølp.

Ide' 'o jikk ut, fekk 'røm sjå 'o, ho hadde ei søllringe unner forkle', de' va' i den ho stal øl.

Eistan' i Sigdæl va're et trulova par.

Døm hadde flørta ihop føre brøllopet.

Ein dag han hølt på å rødde boli skauen, kom kjæresten bolt te' 'n me' dugur'n.

Da 'n kom heim om kvell'n, sa kjæresten:

- Du e' nå vel sulten au du, som ikkje har eti sea mårra'n?

- Ikkje eti?

Men du va'ra boli te' meg me' dugur'n?

Nei, de' hadde 'o 'ra ikkje vøri.

Da skjønte 'n at de' va' ei hulder som hadde vøri boli hos 'n, men han nevnte ikkje no' metre om detta.

Mange år seinare va'n i skauen på hesteleiting.

Da kom 'n te' ein stor, fin gard inni skauen.

Der gikk 'n inn og spurte om døm hadde sett hesten hass?

Jo'ra, den hadde 'røm hatt på stallen der i åtte dagar, sa kjerringa, som ba dattera gå neri kjellarn etter øl å skjenke fremmenkar'n.

Jenta kom oppatt me' ein ølbolle, men mor hennas sa at 'o skulle slå 're på tynna igjen og ta a' ei anna tynne.

Andre gongen jikk de' likeens, men trea gongen hadde 'o råkt på rette tynna.

- Gå nå å skjenk far din, - sa kjerrina.

- Je' e' vel ikkje far te' jenta, je' - sa mann.

- Jo, huksar'u ikkje at je' va' hos deg ein dag da 'ru hølt på å rødde i skauen? svara 'o.

Da 'n gikk, sa kjerringa at 'n sku gå te' venstre når 'n kom te' grinna, for kallen hennas låg i nærheta, og han kunne ikkje la vara å skyte når'n såg kristne følk.

Ja, hesteleitar'n så gjorde, og da 'n kom te' grinna, skaut kallen, men 'n bomma.

tilbake til 1986-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23