Men la mig ikke fortsette med detaljer, men heller samle det hele inn i hvad presten Monrad skrev i sin sang:

'Eggedal! Koller og juv kringum

dalbund og bakker

stuver sig sammen med granskog på top.

Elvene hør, hvor de suser og snakker,

stråler og skummer i småkast og hop!

Har ikke tid til at agte på birken,

før de er nede på lag som ved kirken!

Eggedal!'

Gården Moen passeres - her bor bonden Otto Knutson - og så vet vi ikke ordet av førenn vi er ved Eggedal kirke - målet for vår reise.

Kirken har ingen dominerende beliggenhet, den ligger lavt og bortgjemt nederst i Teigejordet.

Men bortsett herfra er selve kirken og nærmeste omgivelse et idyllisk sted, en fredet plett.

Kirken er akkurat 50 år gammel, er lys og vennlig, har - ifølge Thormod Skatvedt: 'Sigdal og Eggedal' - 350 sitteplasser.

Den er således ikke stor, men kirken eier et gammelt, praktfullt kunstverk i sin altertavle og prekestol, som i 1720 er skjenket til Eggedal gamle kirke av Iver Olsen Kolsrud og hustru Else.

I 1911 er prekestolen og altertavlen innsatt i kirken efter en forutgått restaurering.

Men det som eiet vår første og største interesse, det var å søke hen til Skredsvig's grav, på hvilken ungdomslagene i Eggedal og Sigdal har reist et fornemt monument, verdig den store kunstner, og verdig den ungdom som på denne måte har vist at de har opfattet kunstnerens virke for sig på den rette måte.

Innen monumentets ramme hadde kjærlige hender plantet sommerens blomster.

Jeg må atter gjengi hvad Skatvedt skriver i 'Sigdal og 'Eggedal':

 Kunstmaler Christian Skredsvig har vært bosatt i Eggedal i ca. 20 år.

 (Dette blev skrevet i 1913.)

Høit oppe i bakken ovenfor kirken grunnet han sitt koselige hjem som bærer det fordringsløse navn Hagan.

Han visste å velge beliggenheten, et vakrere utsyn kan man neppe tenke sig.

- Skredsvig hører likesom Eggedal til, her har den sympatiske og rikt begavede kunstner formet så mangt et kunstverk.

Han har levd sig inn i Eggedals natur og av denne på en mesterlig måte truffet sitt valg av motiver til mange av sine naturtro malerier.

Og i hans bøker er det så ofte Eggedals natur som går igjen.

Siden Skatvedt skrev dette, er Skredsvig død.

Det var stemningsfullt å stå ved hans grav og se opover til Hagan, hvor hustakene såvidt hever sig over bjerketoppene, og med fossen like bak - den fortoner sig som et stort, hvitt slør hengslengt over grantoppene.

Deroppe, under akkompagnement av fosseduren, har han skapt sine kunstverk, både i skrift og i farver.

At det er kunst, ekte kunst, kan best forståes derav, at hans frembringelser er så enkle, så fordringsløse og sannhetssøkende.

Den norske ungdom har meget å takke Skredsvig for.

Han har nemlig i og ved sin kunst hevdet åndsfriheten i vårt land.

En spesiell takk bør Eggedals ungdom føle, fordi Skredsvig kastet eventyrets glans over deres fødebygd - gjort den kjent viden om.

- Men når man er ute på tur, er det ikke nok bare å pleie ånden, legemet krever også sin del.

Og når det gjelder det siste, skal man ta inn hos Britha Juvet, som nettop nu har bygget et stort, vakkert hus straks nordenfor kirken. Her blir vi mottatt på den hjerteligste måte.

Efter hvad jeg på forhånd hadde fått oplyst av mine reisefeller, er Britha noe av en centralfigur i Eggedal, og derfor søkte og opnådde jeg et lyn-intervju med henne.

Herunder fikk jeg oplyst at Britha oprinnelig er fra Sogn.

Hun er utdannet som jordmor og virket som sådan fire år i Søndfjord. Så blev hun ansatt i Eggedal og har nu virket som jordmor der i 25 år.

Samtidig har hun vært poståpner der i 23 år, og nu skulde, rikstelefonen også flytte inn i hennes nye hus.

Det er meningen at Britha og frøken Rugland skal drive hotellvirksomhet i det nye huset.

Herved vil et lenge følt savn være avhjulpet. Det har nemlig hittil ikke vært et sted å ta inn på i Eggedal.

Presten Einarsen var så begeistret for det nye hotell.

Hittil under sine Eggedalsturer om vinteren har han bare vært henvist til privat gjestfrihet, hvilket i lengden kan bli litt generende for alle parter.

- Fra et annet hold fikk jeg meddelt at Britha Juvet også har forrettet som sognekasserer i Eggedal.

- Da vi hadde drukket kaffe, ikke i lange baner, men av store kopper, sier Asle Ødegården, en av vårt reisefølge:

'Nu tar vi oss en tur op til den gamle kirkeplass'! Enstemmig vedtatt.

- Vi stiger da op en forferdlig lang og bratt bakke til gården Hovland eller som den populært benevnes 'Pressgaren'.

Her deler den gamle Eggedalvei sig - en går til Vestbygden, og den andre fortsetter innover Nordbygden. Dalføret deler sig nemlig her.

Den øverste gård i Nordbygden hette Medalen og i Vestbygden Fagerli.

I eldre tid var der et såkaldt 'presteværelse' på Hovland, et kammer som stod til prestens disposisjon under sine besøk i Eggedal, men dette prestens privilegium er for lenge siden ophevet, idet eieren av Hovland har innløst rettigheten en gang for alle.

- Så står vi da på den gamle kirkegård, men noe herligere utsyn er det vanskelig å tenke sig! Langt der nede blinker Solumvannet og Soneren som klare barneøine!

For 50 år siden blev altså kirkens plass flyttet herfra og ned til der den nu står.

At de gode Eggedøler kunde gjøre dette!

- Men det var vel de praktiske hensyn som her var de mest bestemmende, og for disse er det så mangt som lir! - Kirkesanger Båsen fortalte at det er 37 år siden den siste blev begravet her på den gamle kirkegård.

 (Den blev altså brukt 13 år lengere enn kirken).

Eggedal Hotell

På selve kirketomten stod en klynge veldige bjerketrær, og rundt kirkegårdsmuren stod heggen drivende hvitt og drysset sin bedøvende vellukt over de gamle gravhauger.

- Det er vemodsfullt å stå på en slik gammel kirkegård.

Tenk all den glede, sorg, kjærlighet, hat, smerte, håp, fortvilelse, - alle menneskelige egenskaper i en sum har her funnet sin avslutning.

- Alt er slettet ut - kun noen gressgrodde tuer igjen.

Og over det som engang var - suser en sommerbris i de høie bjerkekroner-. forts.

tilbake til 1986-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 17