NOREFJELL OG OMEGN
Vi gjengir her hva Halvor Hansrud skrev om
Sigdal og Eggedal og om Gulsvik og Høgevarde ' Norefjell og Omegn' i
1935.
Med disse artiklene har Under Norefjell gjengitt gjennom tre nummer det
som sto i Hansruds hefte.
`I morgen skal jeg kjøre presten Einarsen til Eggedal', sa
stasjonsholderen Ole Sundet forleden, 'å vil du være med, så er der
plass i bilen', la han til.
Nu er jeg svak for en biltur av og til, og
jeg sa da straks ja takk.
- Men når jeg nu vil skrive litt om denne
turen, vil kanskje enkelte dra på smilen og synes som så at reisens mål
var for lite langt borte - hadde det derimot vært en reise til
Nordpolen, så! - Nu ja, alt til tid og sted. -
Disse nye veiene er så lovpriste, og de er så . . . dyre.
Alt dette forutsetter at de er ideelle, feilfrie, uten lyte.
Det eneste
man kanskje har å innvende, er at det hele blir for flatt og
uinteressant, reisen byr ikke på overraskelser, man snor sig frem i samme
horisontale linje. Ensformig. En undtagelse
herfra danner veien over skogen til Sigdal. Her er det avveksling.
Jeg satt og tenkte, da vi skulle op
Guttemyrhaugen, at dette går aldri, hvis ikke bilen har klør som katt.
Men det gikk. Og det gikk fint. - Jeg hørte nettop major Trygve Gran
holdt foredrag, og han nevnte herunder at han med flere andre fløi over
Alperne til ltalien en natt.
Jeg er sikker på at hr. Gran ikke følte han
dengang var så høit som jeg synes jeg var, da bilen skulde utover
Svarteputbakken.
Men så kjente jeg det også som om kniven var blitt
stukket i mig! Som sakt, slikt gir spenning, man sovner ikke av.
Som en
avslutning på denne dal- og bergbanetur over Sigdalsskogen ruller bilen
på 'fri' gjennom Skartumgrinnen, og pluttselig har vi Sigdals kirkebygd
på høire hånd.
Gårdene Skartum, Haugan, Holmen prestegård og Holmen
kirke ligger her i en klynge, og i malerisk uorden.
Like under åsen som kirken står på, danner
Sigdalsvassdraget Prestfossen. Som en skiltvakt til det hele står
Grågalten.
Han står med det ene ben inn til Prestfossen og det andre
skal være å finne oppe på Vatnås.
Grågalten er en pålitelig skiltvakt. |
Han har aldri søkt permisjon. - Så haster
bilen opover Sigdal. For det første langs Kråkefjorden med de vakre Vikgårdene på østsiden. Der Kråkefjorden slutter, snevrer dalføret sig
sammen, vassdraget blir til en elv som ligger drivende full av
løstømmer, og hvor fløtningskarer med lange haker trosser påbudet om
helgefred. Jeg snur meg til presten: 'Vil De gripe inn i
dette?' - 'Nei, det hører ikke under mitt embedsområde!' - Ved Sandsbråten vier dalen sig ut, og man har her et riktig vakkert prospekt
foran sig. Her brer Sonerev sig i ca. 10 km.s lengde opover. Her - i
samme prospekt - har man Eidalsgårdene på østsiden. På vestsiden ligger Båsumgrenden dovent hengslengt på det grønne teppe. Men bak det hele, og
over det hele stiger Andersnatten steil og utilgjengelig. Et
uforanderlig stenansikt. En sfinks. Strandgårdene passeres, og straks søndenfor disse, 'Lauvlia', en bustad
som kunstner Th. Kittelsen i sin tid bygget. Her drev han i en rekke år sitt trollskap -
han var jo spesialist i å tegne og male troll og tusser. Men Kittelsens
troll var jo så eiegode og koselige, derfor går de vistnok ikke Igjen' i
'Lauvlia'.
Men tiden går og bilen likeså. Vi er like ved foten av Andersnatten og
passerer Eggedal sogns grense.
Her har man Ødegårdene på vestsiden.
-
Jo, Eggedal har da sin innsjø også - Solumsvannet, har sitt navn av
Solumsgårdene.
Kopseng-gårdene passeres.
Herfra stammer stortingsmann K.
Chr. Kopseng, her bor forhv. lensmann Kopseng, og her bor bonden A. A.
Blegeberg.
Alle godt kjente navne innen fylket. |
