Bjørn Ovnan

Han Bjørn Brennarstua eller Bjørn Ovnan, modellen for Chr. Skredsvigs 'Truls Fønnin' budde i Brennarverkstua før han kom på Gamlehjemmet.

Brennarverkstua låg på høgre sia a' veien, på den vesle åkerlappen rett ein kommer opp bakkane etter Øyarbrua.

Kløv

Bjønn skulle ein sommar vestover og høgge tømmer.

Han hadde hest med kløv, og over ryggen av bokken hadde han bindi gummistøvler med poteter i.

Denna turen gikk ikkje så bra, for hesten gikk tevanns i Skoddøl og bokken i et myrhøl med tåffelkløva.

Bokken spella Bjønn til seg på kortspell i Grunntjennsetra.

Det var gamle Blekaber'n som sette opp geitongen, og Bjønn vant.

Bjønn slo setervollen ved Grunntjenn til foring for hesten og bokken.

Kortspell

N' Bjønn låg på Erteli og høgg tømmer, og va' aleine.

N' Harald Skørr kom frå Saueli, da n' hørte at de' lo så inne.

N' Harald trudde de' va' fleire der, men da n' kom inn så va' n' Bjønn åleine - men e' ru åleine 'ra? Je' trudde de' va' fleir her je- sa'n Harald.

-Nei, je' spellte 'hæljern' me' 'mann' je' ser'u, åsså tapa mann' ser'u--sa'n Bjønn.

Bjarne Enderud 1986

'Skredsvighagan'.

Christian og Berit Skredsvig. lensmann Kopseng lengst til h.

De andre personene vet vi ikke hvem er. (Original: Aslaug Nordby Olsen.)

En jakthistorie fra dengang det var lov å skyte ørn!

Av Per Aasand

Dette ligger langt tilbake i tiden, dengang det var vilt og fisk nok og man så på jakten med helt andre øyne enn !dag.

Den gang jaktet man for føda, og rovfugl og rovdyr representerte en fare som burde holdes i sjakk.

Dette var like etter den første verdenskrigen, faktisk ca. 65 år tilbake, jeg var unggutt i Eggedal hvor jeg er oppvokst.

Allerede som guttunger var vi vel vant med jakt og fiske og kunne ta oss fram overalt i skog og fjell.

Min avdøde bror Steinar, Ingvald Dokkeberg, som også er død og jeg oppdaget et ørnerede i den stupbratte hellingen på andre siden av Haglebunatten.

Den gangen var det stille og øde langs Haglebuvann og stiene innover fjellet var meget ulendte.

Men å komme inn i fjellet og å klatre opp til ørnerede var ikke noe problem, det var det imidlertid å komme innpå ørnen på skuddhold uten å skremme den.

Vi diskuterte ørnejakten inngående, for dette hadde vi lyst på.

Så gikk vi til politi Frøvoll, sønn av Gro Kverna (en Eggedalskjendis som ble over de hundre).

Vi fikk låne en tønnerevolver av politiet.

Saken var avgjort, med våpen i hånd skulle vi på ørnejakt.

Etter mye fundering ble det til at en av oss måtte fires ned i tau fra toppen av fjellet inntil man kom på skuddhold av fuglen.

Vi gikk til anskaffelse av tau og valget på ham som skulle dingle i det var lett, det ble meg siden jeg var minst.

Dumdristig som jeg var, gikk jeg straks med på det.

Vi la ivei, det var jo ikke akkurat noen småtur fra bygda, og vel fremme

på den svimlende stupbratte toppen bant gutta et kraftig rep under armene mine med en solid knute på ryggen.

Utstyrt med et signaltau i den ene hånden og revolver i den andre, firte de meg ned fjellsiden.

Repet var ikke akkurat foret med skumgummi og de firte meg ikke så særskilt forsiktig, så behagelig kan jeg ikke påstå at det var.

Med tauet i hånden skulle jeg signalisere opp og ned med avtalte tegn.

Et par meter over ørnen fikk jeg klamret meg til en avsats og ladet revolveren. Jeg skjøt og traff.

Pip sa ørnen.

Da ga jeg den et skudd til.

tilbake til 1986-2 startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13