KRIGSTIDA I NORGE
Bare noen dager før Herleik Ødegård døde, var redaktøren av 'Under Norefjell' på besøk, det blei snakka om mangt og mye, Herleik satt inne med svært mye bygdehistorie, vi kom bl.a. inn på krigen og hva han opplevde i trefningene med tyskerne i 1940.
Okkupasjonstida er fortsatt ei tid som er av interesse for de fleste, og av dem som på en eller annen måte var med på enten felttoget i 1940 eller i motstandsarbeidet under krigen blir det aldri glemt.
Mange har noe å fortelle og ingen opplevde denne tida helt på samme måte.
Her tar vi i grove trekk med hvordan Herleik Ødegård opplevde felttoget i 1940.
Vi skulle egentlig møtt opp på Hønefoss, men da vi kom til Sokna, fikk vi greie på at materiellet vi skulle få utlevert var blitt flyttet til Setra i Soknedalen.
Vi fikk utlevert det vi skulle ha der, men det blei så mye folk etterhvert at vi blei kjørt til Borgerud, der vi lå på et trev om natta.
Det var bra med halm, så vi lå godt der..
Det var bare fremmede folk for meg.
Tidlig om morgenen blei vi kjørt til Finsand ved ytre enden av Sperillen, der var det noen kryllinger og sigdølinger som jeg kjente, men de blei borte i folkemengda.
Fra Finsand blei vi kjørt ut til Hallingby, der skaut vi de første skudda.
Der var bl.a. Sigurd Ula, han var kaptein og sjef for et kompani.
På Hallingby hørte vi 'kannonaden' fra trefningene i Haugsbygda.
Jeg blei satt opp i et mitraljøselag, jeg hadde aldri sett ei mitraljøse før, men det var to i laget som kunne bruke den, vi andre blei 'handtlangere', jeg var med og bar ammunisjon.
Vi skaut hele dagen, men vi trakk oss tilbake, og endte på Finsand igjen om natta.
Den dagen fikk vi for første gang høre målet på tyskerne når de gikk til angrep, det var virkelig mye skriking og leven.
Vi trakk oss tilbake oppover etter Sperillen til Bjonevika, der var det ei lita elv, og vi sprengte brua over elva og la oss i stilling for å stoppe tyskerne ei stund, det greide vi også.
Der glei det en lastebil utfor veien og tippa rundt med fullt av folk i, merkelig nok kom alle krabbende opp igjen uskadde.
Vi reiste ganske raskt oppover forbi Bagn, vi overnatta ved Bjørgo.
Neste dag reiste vi ned til Bagn der vi hadde svært gode stillinger.
Det var mye skyting der, og tyskerne måtte trekke seg tilbake.
Vi holdt stillingene en to-tre dager, da kom det noen vestlendinger og overtok for oss, de holdt stillingene lenge.
Vi fikk ei pause da, vi blei kjørt opp til vestre Slidre.
Etterpå var vi et par døgn ute ved Sundvollen omtrent der strykene og fossene utover mot Bagn begynner.
Etterpå blei vi kjørt til Tonsåsen.
De nettene på Tonsåsen var kalde, og vi fikk ikke gjøre opp varme.
Mange lei vondt de nettene vi var der, jeg hadde en god islender, den redda meg fra å fryse altfor ille.
Kjølevannet til mitraljøsene fraus også.
På Tonsåsen blei tyske fly mer nærgående, før hadde vi ikke hatt noen nevneverdig plage av fly.
Det var mye skyting på Tonsåsen, vi lå der en to-tre dager.
Lastebilen vår blei fullstendig gjennomhulla av kuler fra fly, men rart nok starta den uten vansker, motoren var helt i orden etter angrepet.
Ved Tonsåstoppen var hovedkvarteret vårt, der hadde vi ei stilling i nærheta, og da vi lå der, skjøt tyskerne med granater på oss, vi hørte så godt når granatene kom mot oss.
Vi blei ikke lenge i den stillinga, vi blei sendt nordover, jeg husker enda ordren:
'Kjør til Fagernes, ta av ved Fagerlund.'
Vi hadde stillinger i Skrautvål, men der blei det ikke løsna et skudd, vi blei der til kapitulasjonen.
Etter kapitulasjonen blei vi kjørt ned til Fagernes og innkvartert i et privathus.
Etter noe om og men blei vi frakta til Hvalsmoen ved Hønefoss.
På Hvalsmoen blei, vi ei stund, vi blei satt til noe gjerding.
Omsider kom det beskjed om at de som trengtes heime i våronna kunne få reiseheim.
Jeg fikk frigivelsesbevis på betingelse av at jeg ikke skulle bære våpen mot tyskerne igjen.
Disse betingelsene blei nok ikke tatt så alvorlig seinere under krigen.
Frigivelsesbeviset gjaldt som togbillett, og så kom jeg heim til Krødsherad igjen.
BRØTNINGEN I HØRJA
Stoff om
brøtningen i sideelvene i Sigdal, Eggedal og Krødsherad bør sees i
sammenheng med 'Brøtningen i Eidalselva', skrevet av Knut A. Skinnemoen
som er utgitt som særtrykk av Skogbruksmuseet og der brøtningen i de
mindre side-elvene er belyst grundig.
Under Norefjell har snakket med Engebret Hiåsen om brøtningen i Hørja, og det vi har med her er hva han minnes.
Det var en egen forening for Hørjevassdraget med et styre på fem medlemmer. Brøtningen i Lauvnesvatnet, Skjelåa og Gryteelva hørte med her.
Området var inndelt i roter.
En rote fra Haukeli til Krokfoss (?), en rote fra Krokfoss til utløpsoset i Horgevatnet, Horgevatna framover var en rote.
To roter i Løvnesvatnet og Skjelåa.
To roter fra Hørjeoset og ned til Soneren.
Dette var for å få fordelt utgiftene på en rimelig måte.
Om det høvde slik at de kom i nærheten av en ny rote med tømmeret, kjørte de gjerne litt lenger med hest for å spare brøtningsutgifter.
Avgifta, som kunne være noe forskjellig for enkelte år, blei betalt inn til ei kasse som igjen betalte brøtningskarene og arbeid med vedlikehold og nyanlegg.
Det var praktiske vanskeligheter med dugnadsarbeid til slikt.
Ved ekstra store utgifter til f. eks. nyanlegg blei det tatt opp lån i banken.
Om det blei overskudd på brøtningen, blei avgifta satt ned, på lang sikt skulle det ikke være hverken overskudd eller underskudd i brøtningskassa.
Det var dammer i Løvnesvatnet, Mjovatn, Øgnevatn, Grytevatn og Hørjevatn.
Det var også en liten dam i Haukeli. Hoveddammene var i Løvnesvatn, Øgnevatn og Hørjevatn.
En av de som var med og murte dammer innover i Hørjevassdraget var Ivar Asmoen.
Dessuten blei det gjort mye arbeid i elvene med å mure steinmurer for å holde tømmeret i elva, og med å lage elva djupere (tatt vekk stein, og skyt! vekk steinnabber osv.).
Det kunne bli motsetninger mellom de som hadde skog lengst inne ettervassdraget og de lengre framme.
Det var ikke hvert år det var tømmer innefra Haukeli, mens dammer m.m. måtte passes og holdes vedlike.
Enkelte synes deres del blei for stor.
Det var ganske store vidder som sokna til dette vassdraget, fra Rollag og Flesberg kom det år om annet mye tømmer.
Tømmeret innom 'Båsehelvete' blei kjørt etter elva og vatna fram til Haukeli.
Tømmeret fra Haukeli blei så sendt med elva ned til Grytevatn.
Der blei det laga ei grime for å få det over vatnet, og så blei det sendt videre nedover til Hørjevatna.
Over vatna måtte tømmeret igjen fraktes i grime.
Grima måtte tas opp i sunda som Grimesund og Eiret.
Forbi Bergøya og Brennøya var det trangt, men det
gikk med lemper og knep.
For å få tømmeret framover Hørjevatnet brukte de en lekter med en landbruksmotor på, denne kalte de 'Tussa' eller 'Haugtussa'.
Motoren var en diselmotor med glødehode, til denne var det montert et 'sveivespell' som de dro tømmer-grimene til seg med, lekteren måtte da ha feste i land.
Det var viktig med 'bør', var det motvind, nytta det ikke å komme over vatna.
Er det andre som også kan fortelle om brøtning i vassdraga våre?