Nattevakt hadde de ansatte annen eller tredje hver kveld, selv om de hadde arbeidet hele dagen, og de gikk ofte til sitt arbeide fra en nattevakt.
Og den daglige rutine var stadig avbrutt av ekstra gjøremål, f.eks. ble middagspausen brukt til brødbaking eller annet.
Sjølberging gikk igjen i all virksomhet.
Noen av de gamle kunne hjelpe til med husarbeide (potetskrelling, oppvask m.m.) dessuten hagearbeid.
Det var ingen typisk arbeidsdeling, samtlige fungerte hvor det trengtes hjelp.
Det var mange oppgaver i tillegg til det daglige stell av de gamle.
Grisestell (fire griser), hønsestell (20-30 stk.), hagearbeid.
Klesvasken ble gjort for hånd.
Og det var en stor fordel da det ble støpt noen kummer istedet for sildetønner som var før Vann var det nok av, også varmt.
Men for å få vaskemiddel, ble det kokt lut av aske fra bjørkeveden som ble brent i sentralfyren.
Og det ble kokt såpe.
Sengeklærne måtte repareres, dynetrekk ble vendt, to ble skjøtt sammen til ett, for det var ikke lett å skaffe nytt.
All rengjøring, også hovedrengjøring ble utført av Hjemmets egne.
Innevinduer ble skiftet vår og høst.
Slaktingen var et meget viktig kapittel, og der var det også snakk om ekstrahjelp (Stiraa Stubberud).
Kjøttet ble malt opp.
Enorme mengder kjøttkaker ble hermetisert.
Det kunne ofte være nødvendig å ta en tur opp om natta for å sile kraft.
Gamlehjemmet dyrket bær og grønnsaker, blomster var det utenfor veggene.
Lange potetrenner ble satt, like opp til kapellet, og om høsten skulle de graves opp.
Og
jentene var til skogen på bærplukking.
Det ble syltet og saftet.
Det var også noe slått, men den tok Anne Mollerud seg av.
Hun hadde sine dyr, men lite jord.
Så måtte vel denne arbeidsinnsats hinsides all arbeidsmiljølov være verd en kongelig lønn?
Månedslønnen var 70 kr., sa Gjertrud.
Folk på bygda syns gamlehjemsjentene hadde det for godt, og det kom forslag om at Elma og Gjertrud etter tur skulle ta seg en måneds fri uten lønn i vinterhalvåret.
Da ville kommunen spare 140 kr.
Og hjemmet ble brukt til øyeblikkelig hjelp både ved sykdom og barnefødsler.
Forsyningsnemnda
Det var opp til seks-sju stykker som arbeidet der samtidig.
Per Flattum var daglig leder de første år, men ble siden erstattet av Finn Nes.
Sigdal var heldig som ikke hadde veier over til nabobygdene Numedal og Hallingdal, bare en dårlig vei over til Krødsherad.
Så det var ikke stor pågang av tyskere her.
Finn Nes var på slutten av krigen både leder av en gruppe i H. S. og sjef for Forsyningsnemnda.
Og denne kombinasjonen gikk utrolig bra.
En kan trygt si at nemnda brukte alle muligheter for å skaffe så gode forhold som tidene tillot.
Hjemmestyrkene
Omkring dette emnet skulle svært meget vært skrevet ned for å belyse den intense spenning som rådde i krigens siste periode.
I denne omgang forteller Finn Nes i brev av november 1985 om Gamlehjemmet:
Å rive det store fine huset for å sette opp et forretningsbygg, vil være en skamplett både for stedet og bygda.
I tlf. med Th. Sundbakken er jeg kjent med at du skal skrive om Gamlehjemmet i 'Under Norefjell'.
Dere hadde lurt på om jeg hadde noe å fortelle.
Jeg bodde der opp i 42-45.
Når det gjelder krigen og H. S., kom jeg jo sterkt inn i bildet etter at Ola Hiåsen ble arrestert.
Da ble Gamlehjemmet faktisk et senter for H. S. virksomheten i bygda.
Vi hadde en rekke møter der, og på Skogheim, for å drøfte forskjellige ting:
Slipp-plasser, lagerplass for våpen og ammunisjon, våpenkurs på fjellet, proviantforsyning, sikkerhet m.m.
Radio var det tre steder på Hjemmet: en i kjelleren (som tilhørte Carl Wik), en på mitt rom i 3. etg. og en på loftet.
Radio var vi helt avhengig av på grunn av særmelding fra London når vi skulle motta slipp.
En av meldingene husker jeg enda, og den var:
'Lammet føres til slaktebenken'.
La det ikke gå slik med Gamlehjemmet!
Som kjent rekvirerte tyskerne mye poteter fra dalen.
Høsten 1943 måtte bøndene lagre selv, da levering først skulle skje våren etter.
Alle hadde ikke plass til det.
Da kom det to tyskere for å se på forholdene.
På Gamlehjemmet er det jo en stor kjeller, så den måtte undersøkes.
Joda, de travet rundt der nede og kom tilslutt inn i fyrrommet.
Her sto kassa med radioen til Carl, og sammen med den lå det en salongrifle som jeg brukte til å skyte rotter med.
Tror du ikke den ene tyskeren satte seg på kassa for å notere noe ned. Jeg tenkte:
'Det er bra du ikke vet hva du har under rompa'.
Dette var direkte fra Finn.
Han har svært mye interessant stoff på lager.
Kanskje går det an å komme tilbake til noe av det senere.
En konklusjon bør vel alle notater ha, her blir det denne:
Om det hadde gått an å føle takknemlighet mot et hus, ville neppe mange i Sigdal ha Gamlehjemmet fjernet.
P.S. Jeg har notert noen små episoder, så de ikke skal gå tapt.
KYRKJESTEMME VED VATNAS
Når det var messe ved Vatnås, kom det folk dit frå alle bygdene herover.
Ikkje alle gjekk for å høyra på presten.
Der kom au kjemper som hadde hug til å prøve kvarandre, og mange kom for å sjå på desse styrkjeprøvene.
Anders Tangane av den gamle Ulaslekta på Snarum var au til Vatnås ein gong.
Der møtte han den vidgjetne Hiåskjempa.
Dei drogst på ein låve tett ved kyrkja, og Anders som var trøyt etter den lange turen frå Snarum, måtte i fyrste bråtet ned på eine kneet.
Så tok dei seg ei kvil, og Anders gjekk bakom låven og åt opp nokre vaflar han hadde med seg som niste og gjekk så opp på låven att og baud på ryggtak.
Da ville Hiåskjempa ta å hivja han til løa, men da tok Anders og kasta han i golvet.
(Etter Jakob Andr.Samuelsen: Folkeminne frå Modum og grannebygder, 1928)
Om takking
Dette hendte før det var bru ved Åmot.
Det var da fergested der, og fergemannen var visst litt av en original.
Nå var han så glad i tobakk, og det var ofte han fikk en stubb av folk som skulle over uten at det var et takkens ord å høre.
Det var det visst ingen som hadde hørt.
Så var det noen karer her i grenda som hadde vært i Branes.
De var forlikte om å gjøre et forsøk på å få ham til å takke.
Den første som betalte hadde en liten tobaksstubb, og den ble lenger for hver som kom fram.
Fergemannen tok imot uten å si ett ord.
Den siste hadde en hel pundsrull.
Da var det også stilt en liten stund, og så kom det:
De' e' tobakk nokk for idag.
Tron Skatvedt var en av dem som var med.
Det var han som hadde fortalt dette til far.
Nils N. Haugen
