Også på dette felt gjorde de et pioner arbeide, som kommer oss tilgode i vårt arbeid med albumet.
Selvfølgelig måtte vi søke råd der det var å finne, og vi er stor takk skyldig til Andr. Mørch for opplysninger og lån av kildemateriell.
Vi konsentrerer vårt arbeid nå i første rekke om å presentere tre album i anledning 75-års jubileet til Sigdalslaget i juni i år.
Deretter vil vi fortsette så lenge det finnes stoff, til vi får en så fullstendig samling som mulig.
Og vi kan love:
Der blir farverike personligheter og gripende beretninger som blir å finne mellom permene på Villa Fridheim.
Disse tar imot og arbeider med bilder og brev o.l. til Amerika-samlingen:
Borghild Lesteberg, Ingeborg Golberg,
Einar Grimelid, Liv Skinnes, Herbrand
Bråten, Ingv. Granum, Marie Fladhus,
Ragne Eken, Ase Fyrand, Helga Ødegård.
Anne Taugbøl og Inger Marie Thorud arbeider med albumets utseende.
GRUVA I SOLEMARKA
Toralf Båsen utenfor gruvehullet i Solemarka.
Torbjørn Øen i N. Eggedal kom til 'Under Norefjell' og fortalte at han hadde funnet et gruvehull i Solemarka.
Han hadde spurt eldre folk i nabolaget om de
hadde noen greie på hva det var, men ingen kunne gi noe svar. Andreas
Mørch undersøkte i mutingsprotokollene, men fant ingenting om denne
gruva.
Vi spurte om Torbjørn Øen kunne få tatt noen bilder av gruva, og etter ei stund kom han med bilder.
Han hadde hatt med seg Toralf Båsen opp dit, og de hadde tatt med seg steinprøver ned.
En enkel undersøkelse av prøvene kunne ikke gi noe svar på hva gruva inneholdt av metaller, så foreløpig er det uvisst hvorfor dette hullet er blitt tatt ut med fyrsetting.
SIGDAL GAMLEHJEM UNDER KRIGEN
Av Trygve Kvisle
Det var en gang!
For ikke så veldig lenge siden.
Den gang herredskassereren hadde kassa på sin gård.
Ligningssekretæren hadde kontor i sin mors hus.
Trygdekassereren hadde kontor i sin villa, og banken var åpen to dager i måneden.
Dette skal ikke bli noe eventyr, men et forsøk på å gi noen glimt fra en hard virkelighet:
Krigstiden på Sigdal Gamlehjem.
Vi har så lett for å glemme, og det er ofte nødvendig, for å redusere påkjenningen på sinn og sjel.
For oss som levde under krigen var nok kampen for tilværelsen det vi husker best.
Virksomheten på Gamlehjemmet kan stå som et symbol for den innsatsen og omtanke som blir vist under og straks etter krigen.
Som kilde for disse notater har jeg Eima Halstenrud (Skålien) og Gjertrud Velstad for den daglige virksomhet, M. P. Asen og Finn Nes ang. forsyningsnemnd og Heimefront.
I en viss periode var forholdene slik:
Ansatte under hele krigen:
Nora Næss, bestyrer og jordmor,
Kristi Bjørnsjordet, kokke,
Gjertrud Velstad, 1942-48
Eima Halstenrud, 1944-48 gjorde allslags arbeid,
Carl Wik var fyrbøter og altmuligmann.
Alle disse bodde på Gamlehjemmet.
Av gamle var belegget:
I 2. etg. bodde det 21 personer, med fra en til fire pr. rom. I 3. etg. bodde ti, i alt 31 pensjonærer.
Lærerinne fru Langerud bodd en tid på tre rom i 3. etg. Formann i forsyningsnemnda Per Flattum, samt Finn Nes (sønn av Nora), som siden ble leder av nemnda, bodde på et rom i 3. etg., og hadde pensjon på Hjemmet.
Forsyningsnemnda hadde sine kontorer i 1. etg. De trengte mye plass, for det var seks-syv ansatte der.
På Hjemmet var arbeidsrutinene følgende:
Opp til arbeid 6.30
Frokost 8.00
Middag 12.00
Kaffe 14.00
Kveldsmat 18.30
Fri var det hver 3. helg.
Kristi Bjørnsjordet var kokke under hele krigen.
Når hun hadde fri, fungerte en av de andre som kokke, det var bare en fast på kjøkkenet, og det var ikke bare de gamle som skulle ha mat, men også noen pensjonærer ellers.
Det var ingen heis dengang, alt måtte bæres.
Når de gamle skulle bade, måtte enkelte bæres på 'gullstol' ned til husets eneste bad.
Badet ble også brukt av andre, bl.a. av undertegnede.
Det kostet 1 kr. å bruke badekaret.
Det var alltid nok av varmt vann.
Vintrene under krigen var meget strenge, med kulde like ned til 45 minusgrader ved Sandsbråten og Flågan.
Det ville vært et prektig syn å se de haugene med ved som skulle til for å holde det store huset varmt nok til alle som hadde tilhold der.
Den gang var det bare tømmervegger uten noen tilleggsisolasjon.
Hogst, kjøring, kapping og kløving av all denne ved skaffet mye arbeid i bygda.
Fyrbøteren hadde en krevende jobb, men dengang ble slike jobber som stort sett foregikk innendørs og var lite utsatt for sterk kulde, regnet for 'fint' arbeide. 25 kr. måneden var lønnen.
De ansatte gjorde en kjempeinnsats.
Nora Næss kunne ha vært ute om natten for å ta imot en ny innbygger i Sigdal.
Om morgenen var hun å finne på sin post på Hjemmet.