Fra bakkene i Nordbygda satte 'Lammers' kursen mot bakkene i Kirkebygda med opptaksutstyret sitt.
Med andre ord:
Over til Hagan.
Vi er kommet fram til det nestsiste programmet i serien, og gir ordet til referat i 'Fremtiden':
'Under vandringen i den minnerike heim festet Lien oppmerksomheten bl.a. ved en lykt som hang oppunder taket.
Og man fikk vite at fru Skredsvig hadde stått med denne over kalvebingen i fjøset da Skredsvig laget sin kjente illustrasjon til 'Valdrisvisa'.
Fru Skredsvig fortalte at hennes mann fikk ideen til tegningen da han første gang hørte henne synge 'Valdrisvisa'.
Og programmet nådde nesten sitt høidepunkt da fru Skredsvig efter Liens anmodning sang den kjente visen enkelt og naturlig med den vakre stemmen sin.'
Søndag 23. august ble så Sigdal- og Eggedal- programmene avsluttet med folkemusikk ved Anders Stubberud, O. Th. Vikebråten og Karl Bjørnsen.
Da kan det nok hende at bygdefolk har trampet takten der de har sittet ved radio-apparatene.
Og de var blitt vanlige i dalen omkring 1930, forteller Andreas Mørchs bygdehistorie.
Men de ord og toner som den sølvgrå reportasjebilen bragte med seg herfra til NRK i Oslo nådde ut over hele landet, og bar bud om gard og grend og folk og fe i Sigdal og Eggedal.
«UNDER NOREFJELL» FOR 50 ÅR SIDEN
I 1935 utgav Halvor Hansrud fra Krødsherad et lite skrift som han kalte 'Norefjell og omegn'.
Vi kan kanskje si at dette var det første nummer av 'Under Norefjell'.
Hanserud skrev om sin tid i dette hefte, men dette er nå blitt historie, og vi har tillatt oss å sakse fra 'Norefjell og omegn'.
Krødsherad Skrevet i 1911.
Krødsherad er noe midt imellem fjellbygd og flatbygd, en eiendommelig sammensetning, der byr på mange avvekslinger.
Bygden er vakker, er det sagt så ofte av så mange, at det kan anses for fastslått.
Her er naturen avvekslende:
vann, dyrkede marker, grønne skoglier og fjell, smelter sammen til et harmonisk hele.
Bygden er en Jordbruksbygd, men vel å merke - jordbruket drives kun til 'husbehov', det vil si, at denne næringsgren ikke kaster kontante penger av sig, da bygden ikke utfører hverken levende eller døde 4-fotede, heller ikke smør og ost.
Derimot innføres ikke så ganske lite av disse varer fra Hallingdal.
Fra Hadeland kjøper man små, nydelige grisonger.
Der innføres også melsekke fra Drammen, og da der heller ikke avles hverken kaffe eller tobakk på disse breddegrader, innfører bygden også litt av disse ting.
Dette også fra ovennevnte by.
Man ser således, at trods bygden er en jordbruksbygd, kan den ikke brødfø sig.
Allikevel lever i det store og hele befolkningen godt, ja meget godt.
Det er de grønne Skoglier, som gir den sikre eksistens, som gir kontantene.
Først og fremst til selve skogeieren, og derpå igjen til arbeidsfolk, til disse, som om vinteren hugger og kjører tømmeret, og til fløterne, som om sommeren seiler 'Grimer' på optil 500 tylfter utover Krøderens spillende våver.
Men når disse tømmersopper kommer ut til Vassendrud, heves forbindelsen, og hver enkelt tømmerstokk tar turen nedover Snarumselven på egen hånd.
Skogen er altså bygdens vesentligste inntektskilde.
Den gir noe til alle.
Reisetrafikken
Fra umindelige tider tilbake ga reisetrafikken fra og til Hallingdal både av post, varer og mennesker en ikke ubetydelig inntekt for bygden.
Om vinteren ved å motta de reisende på hoteller og hvilesteder, likeledes ved kjøring av varer og reisende.
Om sommeren kom denne inntekt bygdens dampskipsselskaper tilgode.
Men - nye tider, nye skikke:
Bergensbanen, ser du, den er raskere og sterkere enn kryllinghestene og krøder-dampskipene tilsammen.
Så tar den det hele.
Hvad Jordbruket
og driftsmåten av samme angår, har det her som andre steder forandret sig meget i de senere år, ja gått over i helt nye spor.
Arealet av den dyrkede mark innskrenkes år for år, men til gjengjeld dyrker man jorden mere rasjonelt.
Man skjærer ikke lengere alle mullarter over en kam, - men hver art får sin spesielle behandling.
Og så gjødsles der meget mere enn i de gode gamle dage, da man avlet en 3-4 havrestaur pr. mål.
Man sparer noen arbeidsomkostninger ved å avle meget på et lite areal, ti det koster av arbeide omtrent det samme, enten der avles 1 eller 3 lass høi pr. mål.
Foruten alle slags landbruksmaskiner, der gjør, at man i jordbruket arbeider lettvint, har man i de senere år i stor utstrekning tatt motorkraften til hjelp.
På en mengde av de større gårde har man motorer, der driver vedkap, treske- og rensemaskine.
Turisttrafikken
må også nevnes, når det er tale om bygdens inntekter.
Der er mange av bygdens folk, som ned gjennem tidene ved turisttrafikken over Norefjell er skaffet fortjeneste, og det er sannsynlig, at denne trafikk vil holde sig fremover.
Det er jo også nedlagt mange penge i tidsmessige veie og hoteller på Norefjell både av Drammen og Oplands Turistforening og private.
Og utsynet derovenfra er like storslagent og luften like ren og helsebringende, som den gang Jørgen Moe stod på Sandum sæter og fikk inspirasjonen til 'Sæterjentens søndag'.
Vistnok var sæteren med sin lave hytte dengang aldeles uberørt av sivilisasjonen, men om der er kommet flere og større huse der, er idyllen allikevel ikke brudt.
Den eneste musikk, man hører der, er vindens sus gjennem mørke graner. - Piano og telefon finnes der ikke.
Av industrielle anlegg har Krødsherad ikke videre.
Det eneste anlegg, det er så stort at dets produksjon er beregnet på å nå utover bygdens grenser, er A/S Krøderen Dampsag.
De andre tilfredsstiller kun bygdens behov.
Av disse kan nevnes Glesne og Ringnes Mølle- og Sagbruk. På disse to steder finnes også elektricitetsverk, der skaffer lys og delvis kraft til gårdens bruk.
Videre kan nevnes det ikke helt ferdige Knut Fagliens mekaniske verksted ved Glesne samt Bjerkrud Dampsag.
Utover dette finnes ingen industri, og det er ingen rimelighet for, at det vil bli mere heller, da bygden mangler fossekraft.