ET 60-ÅRS MINDE
Av Christian Fr. Abel
Min bror Hassa og jeg hadde forlest oss på Fridtjof Nansens:
På ski over Grønland.
Dette måtte vi prøve, ikke på Grønland, men på Norefjell.
Vi var i god kondisjon efter vinterens skirenn, og til og med premie i Holmenkollen, til en av oss!
Bror min kunde alt.
Studere medisin, (kunde komme godt med på turen), nevenyttig til tusen og praktisk.
Intet skulde kjøpes, alt lages med egne hender, og det var bror mins.
Skikjelken ble laget i kjelleren.
Skiene var mors, som vi tyvlånte.
Alle sammenføyninger ble gjort med remtøy.
Skruer var bannlyst.
Provianten ble veiet opp, så og så mange gram, av alt som skulde til for å holde liv i to gutteskrotter, under forestående umenneskelig slit.
Telt: Hærens firemands, uten 'gulv', dertil tyveårenes bekjendte 'fryseposer'.
Palmesøndag 1926, dro ekspedisjonen avsted.
Tog til Sokna, start i slud og regn.
Veien til Noresund var nærmest å regne for en kjerrevei dengang.
Kjelken hadde to drag, så vi kunde trekke denne deisingen på ca. 80 kg efter oss.
Bønderne som kjørte forbi oss med hest og slede, forstod at vi var gale!
Jeg syntes det var tungt.
'Ikke klag, tenk på Nansen', sa bror min.
'Ja, men han hadde jo bikkjer, han', hvisket jeg.
Ut på eftermiddagen kom vi svette og småkranglende til Noresund, efter 8 timer.
Dette var 26 år før broen kom, og sundet viste såvel vasstrukken is, som svart råk.
'Hvordan skal vi komme over her da', sa jeg.
Svaret kom:
'Hysj, jeg tenker'.
En krylling kom bort til oss, og satte seg på kjelken.
'Skal dere over sundet?' spurte han.
'Joda, vi skulde det ja, for det er vel Norefjell vi ser på den andre siden?'
'Bær slådden opp i prammen.
Det blir 5 øre pr mand og 10 for slådden', sa kryllingen.
'Det er ikke noen slådde, det er en skikjelke', sa bror min indignert.
'Da blir det 15 øre for den da, 25 øre tilsammen', sa fergemannen. Bror min beit seg i leppa.
Kommet over, var det begynt å tusmørke, og vi tok oss en kikk efter leirplass.
Valget faldt på Olaf Nore's eiendom, tror jeg.
Det utlånte telt svarte ikke til forventningene, for kort stang og manglende hemper.
Bror min ble rød i toppen.
Jeg turte ikke åpne gapet.
Natten forløp som ventet.
Bror min sov som en stein.
Jeg tvert i mot.
Kulden var avskyelig påtrengende, og jeg syslet med planer om å desertere neste morgen.
Men da solen randt over Blodfjell, neste morgen, var all vondskap glemt.
'Du har bestått prøven', sa bror min.
Han skulde bare visst!
'Vi gir oss ivei med en gang, nå som det er fint skareføre, så spiser vi senere oppe i lia'.
Neste mål var Sandumseter, en stigning på 500 meter.
Vi fulgte skispor til vi kom inn på en vei.
Vi delte byrde og dro begge.
Etterhvert fikk solen bedre tak og føre ble dårligere.
Vi var omtrent halvveis, og det var tid for en matrast.
Vi la klister under skiene, og vaselin i ansiktet.
To timer senere var vi ved dagens mål.
Trots slit var dette skikkelig moro, og vi diskuterte hvilke forbedringer vi vilde foreta for kommende ekspedisjon.
En sak var sikker. forts..
side 1
Vi vilde ha hver vår kjelke, brukbart telt, og reinskindssoveposer.
Vi slo leir, og natten ble ikke det spor bedre for meg.
Neste dag dro vi oss opp på Ravnåsen, stadig i motbakke, og med en stekende sol i ryggen.
Fra Ravnåsen ned til Dansarflata fikk vi første prøve på kjelken i utfor.
Enda helningen ikke er serlig stor, var det tydelig hvem som hadde makten.
Selv bror min kunde ikke beherske dette monster av en skikjelke.
Med sine 80 kg gjorde den hvad den vilde.
Jeg øynet faren først og fikk vridd meg ut av draget.
Bror min, som hadde prestisjen å ivareta, vilde ikke gi seg.
Med stor kraft randt udyret på en steinblokk, med det til følge at begge drag brakk.
'Fy flate', jamret bror min.
Forutseende som min bror er, hadde han sydd to slike 'ordensbånd' som flyttefolk bruker.
Jeg ble også beæret med et slikt trofé.
'Nå kan vi vel si, vi er sånne flyttsamer', tenkte jeg å si, men turte ikke.
Neste kneika var Augunshaug, og den er styggbratt.
Vi våget ikke slappe av ett sekund, ellers kunde kjelken ta reversen.
Ut på dagen søkte vi leirplass i en skavl, og fikk et tålelig bra leie, mente jeg, men 'storartet' sa bror min, han skulde altid vinde.
Mot Høgevarde ble terrenget lettere og kjelken mere medgjørlig.
Så vi nådde toppen før enn antatt.
Hvad vi skulde der?
Jo, kjøpe øl.
Slitet i solsteken hadde gitt oss en uslukkelig tørst.
Bestyreren på Turisthytten beklaget, han hadde ikke øl.
Vi kunde få saft og vann.
'Ikke i en sådan stund', sa bror min, snudde kjelken og suste ned fjellsiden.
Han glemte meg.
Han for ned Foleleinun, som om han hadde styggen i helene, og det hadde han jo i dobbelt forstand.
Ubegripelig, han kom fra det med livet i behold.
Det er snilde folk som har Narumseter.
Døren stod åpen.
Jeg begyndte straks å pakke ut, her kunde vi slå oss til forresten av påsken.
Jeg syns jeg hadde fortjent det, efter alt hvad jeg hadde måttet gjennemgå.
Bror min var mere betenkt, men peisvarmen endret hans syn.
Dagen efter lå tåken tett, 30-40 meter sikt og lett snedrev.
'Vi går mot Tempelseter', sa bror min, 'fint å prøve seg i vanskelig vær'.
'Ingen hindring er for stor', sa Nansen.
Jeg forstod ikke hvorfor han altid skulde blande polarforskeren inn i våre gjøremål!
Bror min tok ut kompasskursen, og vi slet oss videre i nordvestlig retning, til å begynde med da!
Efter to timer gikk vi på en tømmervegg.
Jo, det var Narumseter- Bror min så meg ikke i øynene på flere timer.
Deilig, enda en natt i hus. fortss..side 3
