Fra Norefjell / Gråfjell.
Grendeskolen bød på nære og trygge omgivelser, små enheter og få elever, større muligheter for bedre læring og for individuell omsorg.
Vil en sette saken på spissen, kunne en si det slik:
Ved å avvikle grendeskolene har man ikke bare kastet barnet ut med badevannet, - man har kastet ut barnet og beholdt badevannet.
Nei, det er best å holde seg til gamle minner - dette er neppe stedet for polemikk!
La da erindringens lys falle over de 21 bjørneskallene borti Movika, spikret opp i halvsirkler over stabbursdøra, kritthvite kranier med et fjernt, men tydelig budskap om andre og farligere tider.
La meg heller ikke glemme barndommens møter med det selsomme kråkeslottet på Bjørøya, fullt av spir og søyler og med et kneisende utkikkstårn som sikkert ga utsyn over halve Krødsherad!
En krysning av kongsgård og stavkirke og sveitserhus, som nå heldigvis er blitt rehabilitert og sikkert vil bli et aktivum i bygdas kulturliv.
La meg avslutte all denne mimring med å fastslå at mine egne erindringsbilder selvsagt er blitt beriket av andres beretninger:
Fortellinger om Jørgen Moe og hans tid som prest i Krødsherad og om hans store og små kulturkollisjoner med gjenstridige kryllinger, sagn og beretninger fra Krødsherad-boka samt en del tvilsomme utsagn i en bok som het
'Sandferdige jagtminder',
skrevet av en spøkefull onkel og med basis i bygda.
Sist, men ikke minst husker jeg fra min fars beskrivelser av dampskipene som gikk i fast rute på Krøderen, det var damskipsbrygge like nedenfor Ringnes og brygga ligger der fremdeles - iallfall representative rester av den.
Historiene om 'Krøderen' og 'Norefjell' og 'Sperillen' og hva de nå het, disse båtene, var faste gjengangere på min fars repertoar.
Traff han eldre bygdefolk, var dampskipene uunngåelige!
Hva har så alle disse tingene med hverandre å gjøre, denne lapskausen av egne og andres erindringer?
Da jeg selv var ganske ung, oppfattet jeg dem vel som løsrevne fenomener uten indre sammenheng, skulle jeg tro.
Med årene, derimot, er de blitt deler av en slags helhet.
De inngår så å si i et mønster, ja, et kulturmønster, kan vi trygt si, selvom ordet kanskje fortoner seg pompøst.
Med andre ord:
Alt dette,
- den nedlagte setra, kaffeknuseren, blankslitt og med inngraverte initialer, de steingamle tjæresvarte stabburene, bjørnejegeren i Movika, bygdepresten og ferjemannen, dampbåtene og grendeskolen og Bjørøya med 'Villa Fridheim' - ja, alt dette er elementer i et stykke bygdekultur som riktignok har felles trekk med andre østnorske bygder, men som likevel er særegent nettopp for Krødsherad.
Noe av alt dette er gått i graven, også en tradisjon kan bli 'mett av dage'.
Men andre er det liv i, og det er for meg - som bygutt - gledelig å registrere at Krødsherad i så måte er seg sitt særpreg bevisst!
Fra Norefjell
Til Bjarne Røgebergs artikkel i hefte nr. 1 har vi mottatt følgende:
Med stor interesse og glede har jeg lest det første nummer av 'Under Norefjell'. Jeg har tegnet meg som fast abonnent.
Jeg har sterk tilknytning til Krødsherad som tilhørende Ringnesfamilien og har et vakkert landsted 'Mølla' ved broen over Ringneselva.
Det er da naturlig at jeg har vært opptatt av Bjarne Røgebergs epistler på side 1.
Det var nok ikke min morfar, bryggerieier Ellef Ringnes som kjørte den første bilen opp Sandumkleivene.
Han var født 1842 og hadde visstnok aldri tatt i noe ratt.
Nei, det var nok en av hans seks sønner som utførte bedriften, nemlig min onkel Ellef.
Han eide eller bestyrte Ringnes gård i en 10-års periode da den nye hovedbygningen ble reist, visstnok 1912, og han giftet seg med Gunhild Strand fra Nordre Green.
Men denne lille misforståelsen er jo helt uvesentlig.
Så var det fisken i Høgevardetjern.
Det er ikke rart at den forsvant og også senere har forsvunnet.
Når ørreten blir kjønnsmoden, her antagelig ved 6-7 års alderen, vil den på bekk for å gyte, og da det ikke er noen tilløpsbekk til tjernet, har den nok sluppet seg ut på avløpsbakken og ikke klart å komme opp igjen, men har dumpet nedover.
I min barndom var det pen fisk i den dype bekken på Høgevardesletta ovenfor Hestelein, og derfra kan den ha glidd ned i Laksejuv.
Jeg har lignende erfaring fra utsetning av ørretyngel i tre fisketomme småtjern i fjellet nord for Uvdal hvor jeg i mange år hadde hytte.
Jeg fulgte yngelen under oppveksten og efter 5-6 år dro jeg fin fisk på mellom 4 og 6 merker, men så var den borte.
Her var det heller ikke tilløpsbekker, og avløpet var så bratt at gytefisken ikke klarte å komme opp igjen.
Men med fisken i Laksejuv har det helst vært slik at den ble satt ut.
Morfar betrodde meg en gang, det kan ha vært for 60 år siden, at han hadde satt yngel i øvre del av elven i Laksejuv og ba meg se etter.
Det ble et eventyr - vi to gutter gikk ned rett sør for Fjeldheim eller Bjøresetra, og før vi kom helt oppe i elva, var våre to fiskekurver mette.
De største fiskene var så lange at de ikke gikk ned i kurvene, så vi måtte bære dem i kjeip, og så subbet halene ned i bakken.
Siste gang jeg var i juvet, var der spor etter bål med rot og rask rundt, så det ble etter hvert tjuvfiske i juvet, og om der er nevneverdig fisk igjen er det neppe store greiene.
Med helsing fra Thorstein på Mølla,
i Oslo kjent som
ing. Th. Smith-Christensen.
Et sertifikat fra 1921 er gammelt, uansett kjønn, men når Margit (Maggen) Nore fikk sitt dette året, kan det være grunn til å spørre om andre kvinner i bygdene har fått sitt førerkort tidligere?
