Tøyet skulle legges sammen på bestemte måter, dette var det nøye med, det skulle gjøres skikkelig, laken og dynetrekk skulle legges sammen slik, duker på sin måte osv. Tøyet måtte også rulles.
A bruke mangletre var tungvint og gammeldags, men ikke alle hadde rulle.
Ved Glesnetangen var det ikke noe problem med rulling av tøy, Gina Bråten hadde ei stor rulle på loftet, og der fikk de som ikke hadde rulle sjølve komme med tøyet sitt.
Oppl. v. Helga Ødegård og etter A. Mørch Krødsherad b. Ill.
På Glesnetangen hadde bl. a. Gudrun Andersen, Marie Tangen, Kaia Glesne og Inga Bye vaskehytter ved fjorden, de som ikke hadde, bl. a. fordi de ikke gikk til fjorden med eiendommene sine, fikk låne hytte, slik at de fleste i nabolaget vaska klær på denne måten.
På den andre sida hadde bl. a. Tora Kaldager, 'gamle fru Kaldager', vaskehytte.
BARNDOMSMINNER OG BYGDEKULTUR
AV HAAGEN RINGNES
I slutten av september gikk kulturdagene i Krødsherad av stabelen.
Ved åpningen kåserte fjernsynets Haagen Ringnes, som har slektsrøtter i bygda.
Her er noen utdrag av kåseriet.
Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg tilbragt somrene mine - helt eller delvis - her i Krødsherad.
Ikke å undres over, når man har slektsrøtter her og når man fikk bo på Ringnes gjennom mesteparten av feriene i barne- og ungdomstiden.
Hva husker man fra slike somre, bortsett fra at det selvsagt alltid var solskinn, at havnehagen var full av jordbær og bekken full av fisk, at Ringnesstranda var gyllenhvit av finkornet sand og badevannet klart som krystall? (Det var den gangen, det!)
Kanskje husker man en værbitt seter innved Laksejuv, derfra stjal jeg forresten en urgammel kaffeknuser av tre, men det var lenge etter at setra var nedlagt og den bare sto der og råtnet opp.
Jeg husker jo også hvordan stabburene på Ringnes fortonte seg da vi var barn, - store og mørke og mystiske, vi lekte hus eller butikk under stabburstrappene, eller vi lekte gjemsel innendørs så melføyka sto.
Jeg husker ferjetrafikken over Noresund, egentlig var vel ferja beregnet for to rorskarer, men jeg minnes iallfall at gamle Hallgrim stundom rodde den alene.
Spennende var det alltid:
- Ville den gamle Dodge'n vår skli overbord, kortvokst som ferja jo var?
Somre på hytta ved Sortebergsetra, men seterdriften i full hevd!
Gamle Mari kokte primost og hvitost, det skjedde helst på godværsdager og hele dagen gikk med til å koke inn osten.
Inne på setra kunne det vanke takkekaker, kanskje også godkaker, stekt på digre, flate takker som rommet mye.
Det var en fest for oss barn å være med på dette, og etterpå få klatre opp på hemsen eller krølle oss sammen i de stutte sengene med favnen full av Arbeidermagasinet og Bustenskjold!
Jeg husker Krøderbanen den gangen den var i daglig drift, ikke nettopp komfortabel, men et forjettende transportmiddel, likevel, fordi den bragte oss nærmere og nærmere vårt sommereventyr.
Toget hvinte og skrek, oppover bakke kunne man nesten holde tritt med det, om man hoppet av og gikk til fots, det var sot i nese og øyne, det var vondt lukt av kull og avfallsstoffer ... men moro var det lell, og litt vemodig da vi fikk bil og togreisen var en saga blott!
(Senere er forsåvidt ringen blitt sluttet, ettersom Krøderbanen påny er kommet til heder og verdighet - som veteranjernbane - og man har fått gjenoppfriske barndommens barske reiseminner.)
Hva jeg ellers husker?
Jo, jeg husker det gamle skolehuset borti Snersrud, der nøyde ungene seg med å gå på skole annenhver dag, dette var en kilde til misunnelse hos oss bybarn.
Ellers kan jeg ikke skjønne annet enn at mye har gått tapt ved det at fordums grendeskoler ble utradert til fordel for sentralskoler der barn må busses til og fra og hvor forholdet til selve skolestua neppe blir noe videre intimt.